Alt om Sjøfart!

Struktur og oppbygning

IMO ble opprettet i 1948 og er FNs sjøsikkerhetsorganisasjon. Med hovedkvarter i London, England har IMO som hovedoppgave å utvikle og opprettholde et rigid rammeverk for skipsfarten som inkluderer internasjonal lovgivning og regulering. Rammeverket IMO jobber med inkluderer sikkerhet for fartøy og mannskap, miljømessige hensyn, juridiske spørsmål, tekniske løsninger og trygging av havner. Gjennomføringen av rammeverket blir pålagt regjeringer og deres maritime administrasjoner.

IMO er styrt av en forsamling (Assembly) av medlemmer og er finansielt administrert av et utvalg (Council) medlemmer som er valgt inn av forsamlingen (Assembly) hvor de sitter i toårsperioder. Organisasjonen har 170 medlemsland og arbeidet den gjør, gjennomføres av fem komiteer, hvor disse støttes oppunder av spesialiserte underkomiteer.

Assembly:

Dette er det høyeste styrende organ i organisasjonen og består av alle medlemsstater. Normalt møtes medlemsstatene annethvert år, men under særegne omstendigheter kan de møtes oftere. Dette organet er ansvarlig for å godkjenne rammeverk, stemme på budsjettbruk og bestemme de finansielle ordningene i organisasjonen. Som sagt velger dette organet hvem som sitter i «Council».

Council:

Dette organet består av personer som velges inn i toårsperioder som trer i kraft etter hver samling av medlemsstatene. «Council» er IMOs utøvende organ og er ansvarlig for å overse organisasjonens arbeid når medlemslandene er samlet. Når det ikke er samling utfører organet de samme oppgavene som medlemslandene gjør under samling foruten å gi anbefalinger til land på spørsmål som vedrører sikkerhet og forurensning.

Organets andre oppgaver:

  • Koordinere arbeidet av organisasjonens komiteer.
  • Utarbeide rammeverk og budsjett for neste samling.
  • Mottar rapporter og forslag fra komiteene og andre instanser for så å legge disse frem til medlemslandene under samling, hvor da forslagene kommenteres og endringer foreslås.
  • Utnevner en generalsekretær som godkjennes av medlemslandene.

MSC – Maritime safety committee:

MCS er organisasjonens høyeste tekniske organ og består av alle medlemsstater. Oppgaven til komiteen er alle saker innenfor organisasjonens virkeområde som vedrører navigasjonshjelpemidler, utrustning av fartøy, utvikling av regelverk for å forhindre kollisjon, håndtering av farlig last, sikkerhetsprosedyrer, hydrografisk informasjon, loggbøker og lagring av navigasjonsdata, ulykkesetterforskning og alle andre saker som vedrører maritim sikkerhet.

Organet har også ansvaret for å gjennomgå forslag til endringer som senere blir lagt frem når alle medlemslandene samles annethvert år.

The Marine Environment Protection Committee (MEPC)

MEPC består av alle medlemsland og har som oppgave å vurdere alle saker som innenfor organisasjonens virkeområde vedrører forebygging og kontroll av forurensning fra skip. Komiteen er spesielt opptatt av endringer i lovverk som forebygger og minker utslipp.

Underkomiteer

Både MSC og MEPC har underkomiteer bestående av spesialisert personell som kan representeres av alle medlemsland:

  • Sub-Committee on Human Element, Training and Watchkeeping (HTW);
  • Sub-Committee on Implementation of IMO Instruments (III);
  • Sub-Committee on Navigation, Communications and Search and Rescue (NCSR);
  • Sub-Committee on Pollution Prevention and Response (PPR);
  • Sub-Committee on Ship Design and Construction (SDC);
  • Sub-Committee on Ship Systems and Equipment (SSE); and
  • Sub-Committee on Carriage of Cargoes and Containers (CCC).

Legal committee (LEG)

Denne komiteen tar for seg alle saker som innenfor organisasjonens virkeområde vedrører juridiske spørsmål. Slike spørsmål kan være hvem som har ansvaret etter utslipp av olje som ved Torrey Canyon – ulykken.

Technical Co-operation Committee (TC)

IMO fastsetter regelverket slik det burde være, men det er hver lands ansvar å inkorporere disse inn i sine eksisterende regelverk. Komiteen ble utviklet for å hjelpe land å forbedre sin evne til å overholde internasjonale regler og standarder knyttet til maritim sikkerhet og forebygging og kontroll av maritim forurensning. Komiteen prioriterer teknisk assistanseprogrammer som fokuserer på utvikling av menneskelige ressurser og institusjonell kapasitetsbygging. Facilitation committee (FAL)  Ble etablert som et subsidierende organ av medlemslandene i mai 1972, og ble fullt institusjonalisert i desember 2008 som følge av en endring i IMO-konvensjonen. Den består av alle medlemslandene i organisasjonen og jobber med å eliminere unødvendige formaliteter og byråkrati i internasjonal skipsfart ved å implementere alle aspekter av konvensjonen om lettelser i internasjonal sjøtransport og enhver sak innenfor rammen av organisasjonens virkeområde av tilrettelegging i internasjonal sjøtransport. Spesielt de siste årene komiteens arbeid, i samsvar med ønsker fra medlemslandene, vært å sikre at riktig balanse mellom maritim sikkerhet og tilrettelegging for internasjonal maritim handel.   

IMOs hovedmålsetning er å arbeide for økt sikkerhet og hindring av forurensning til sjøs samt anti-terrortiltak i maritim virksomhet. For å nå disse målene utarbeides internasjonale konvensjoner som det søkes bredest mulig tilslutning til. Videre utarbeider IMO såkalte koder, retningslinjer og resolusjoner.

I mange tilfeller har utviklingen av IMOs regelverk vært styrt av ulykker, og de fleste alvorlige ulykker er blitt fulgt opp med større eller mindre endringer i IMOs konvensjoner. Regelendringene har i hovedsak fokusert direkte på de faktorer som hadde avgjørende betydning i den foregående ulykken. Det har i liten grad vært fokusert på om regelendringene reduserer risikonivået i skipsfart eller om tiltakene er kostnadseffektive. Dette bildet er i ferd med å endre seg. IMO vil i fremtiden legge mer vekt på risikoanalyser i regelverksutvikling. Dette vil kunne bidra til økt sikkerhet ved at tiltak med størst mulig risikoreduserende effekt blir prioritert.

Bindende regelverk utviklet av IMO er normalt fastsatt i konvensjonene. Konvensjonene er bare bindende for de stater som har ratifisert. Det forberedende arbeidet med en ny konvensjon eller endring av en eksisterende konvensjon foretas normalt av en komité eller en underkomité. Komiteen produserer et utkast (draft-instrument) som blir forelagt en konferanse (diplomatkonferanse) eller et komitémøte hvor delegasjoner fra alle FNs medlemsstater – også de som ikke er medlem av IMO – blir invitert. Konferansen godkjenner en sluttekst, som blir oversendt de enkelte lands myndigheter for ratifisering.

En IMO-konvensjon vil selv angi betingelsene for ikrafttredelse. Det vanlige er at et visst antall stater og/eller stater med en viss prosent av verdens bruttotonnasje, må ha ratifisert konvensjonen. Denne ikrafttredelsesprosedyren gjør at det ofte kan gå lang tid fra IMO har vedtatt en konvensjon til den trer i kraft. Det hender også at enkelte land ikke ønsker å ratifisere konvensjoner.

Konvensjonsendringer kan tre i kraft ved hjelp av to ulike fremgangsmåter: Konvensjonspartene kan gi sitt samtykke enten ved uttrykkelig vedtak («explicit acceptance procedure») eller ved stilltiende samtykke («tacit acceptance procedure»). Uttrykkelig vedtak kreves vanligvis av 2/3 av partene, en prosedyre som i praksis har vist seg svært tidkrevende for å få iverksatt endringer. For å få en mer effektiv prosess i forbindelse med vedtakelse av konvensjonsendringer, er det i et flertall av IMOs tekniske konvensjoner fastsatt regler om stilltiende samtykke. Prosedyren innebærer at endringene trer i kraft på en dato fastsatt av den konferanse eller komité som har vedtatt endringene, med mindre et visst antall parter (vanligvis 1/3 av partene) uttrykkelig går i mot endringene innen en på forhånd fastsatt dato (vanligvis 6 måneder før forutsatt ikrafttredelsesdato). Ved passivitet anses endringsprotokollen for å være godtatt av vedkommende stat.

I tillegg til konvensjoner og andre formelle konvensjonsinstrumenter har IMO vedtatt flere hundre anbefalinger (recommendations eller guidelines). Disse er koder, retningslinjer eller anbefalt praksis på viktige områder som ikke egner seg for regulering ved formelle konvensjonsinstrumenter, eller som ennå ikke er modne for slik regulering. De fleste bindende konvensjoner inneholder elementer som opprinnelig besto av anbefalinger fra IMO.

IMOs koder er regelsamlinger som i utgangspunktet ikke er bindende. En kode gjøres imidlertid ofte bindende i en konvensjon ved direkte henvisning i selve konvensjonsteksten. For eksempel inneholder SOLAS-konvensjonen en rekke koder; av særlig viktighet er den såkalte ISM-koden, jf. nedenfor. Retningslinjene har bare status som anbefalinger og er således ikke folkerettslig bindende. Likevel kan reglene være gjennomført i konvensjonene og i de nasjonale rettssystemene.

Vedtak av konvensjoner/konvensjonsendringer eller anbefalinger til medlemslandene bekjentgjøres gjennom resolusjoner. Resolusjoner kan vedtas av IMO gjennom Generalforsamlingen (Assembly) eller en av komiteene. En resolusjon er i seg selv ikke bindende, men den kan på samme måte som en kode gjøres bindende ved at det i konvensjoner inntas et klart formulert krav om dette. Resolusjoner kan også inneholde en henstilling til medlemslandene om å gjennomføre innholdet på nasjonalt plan før kravene eventuelt gjøres internasjonalt bindende.


-- Last ned denne siden som PDF --


HTML Snippets Powered By : XYZScripts.com