Alt om Sjøfart!

Norsk Regelverk

Kapittel 1. Innføring i Sjørett

Juss handler om normer. Ikke alle normer er rettsnormer og vi skiller derfor mellom rettslige normer og andre normer. De normene som stortinget vedtar og kongen sanksjonerer (Jfr. Grunnloven §§76) er rettslige regler som må følges av de som faller inn under dens virkeområdet. Karakteristisk for rettsreglene er at de setter makt bak kravene, som f.eks. straff eller tvangsfullbyrdelse.

1.1 Rettssystemet i Norge

Maktfordelingsprinsippet, eller bare maktfordeling, er et politisk-juridisk prinsipp som går ut på at statsmakten skal fordeles på tre uavhengige institusjoner: en lovgivende, en utdøvende og en dømmende makt.

  • lovgivningsmakten måtte legges til en folkevalgt forsamling
  • den utøvende makt til Kongen (nå regjeringen)
  • domsmakten til domstoler sammensatt av personer valgt ved loddtrekning blant folket og for kort tid

Kilde: Berg, Ole T.. (2014, 22. mai). Maktfordelingsprinsippet. I Store norske leksikon. Hentet 26. februar 2015 fra https://snl.no/maktfordelingsprinsippet.

De alminnelige domstolene i Norge er Høyesterett, Høyesteretts kjæremålsutvalg, lagmannsrettene og tingrettene (tidl. kalt herreds- og byrettene). Disse domstolene dømmer i både sivile saker og straffesaker. I tillegg til disse finnes enkelte domstoler med spesielt avgrenset kompetanse. Jordskifterettene og Arbeidsretten i Oslo er eksempler på slike særdomstoler. Domstolene er en del av det offentlige styringssystemet i en rettsstat som bygger på demokratiets grunnprinsipper. Domstolene betegnes gjerne som den tredje statsmakt.

Domstolene er hierarkisk oppbygd, med Høyesterett som øverste domstol. Siden forliksrådene kun behandler bestemte typer sivile saker, betegnes tingrettene som første instans, lagmannsrettene som annen instans og Høyesterett som tredje instans.

1.1.1 Høyesterett

Høyesterett er landets øverste domstol og ankeinstans for dommer avsagt av domstolene på lavere nivå. Det er bare én Høyesterett, og domstolen holder til i Oslo. Avgjørelsene som treffes her, er endelige og kan ikke ankes eller påklages. Et spesielt unntak gjelder saker som kan bringes inn for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Tre av høyesterettsdommerne utgjør Høyesteretts kjæremålsutvalg. Dette regnes som en egen domstol, som må gi sitt samtykke for at saken kan bringes inn for Høyesterett. Utvalget kan også treffe endelig avgjørelse i en del saker. Høyesterettsdommerne gjør tjeneste i kjæremålsutvalget etter tur.

I Grunnloven § 88 heter det at “Høiesteret dømmer i siste Instans”. Det betyr at Høyesterett er Norges øverste domstol og har hele landet som sitt virkeområde. Høyesterett holder til i Høyesteretts hus (den gamle Justisbygningen) i Oslo. Domstolen ledes av en justitiarius og har i tillegg atten dommere.

I den enkelte sak blir retten satt med fem dommere. Av hensyn til saksavviklingen arbeider Høyesterett i to parallelle avdelinger. I visse tilfeller deltar alle dommerne i avgjørelsen av en sak (plenum). Høyesteretts kjæremålsutvalg regnes som en egen domstol og består av tre høyesterettsdommere i den enkelte sak. Alle dommerne deltar etter en skiftordning både i avdeling og i kjæremålsutvalget.

Saksområde

Høyesterett er en ankedomstol som behandler anker og kjæremål over avgjørelser truffet av lavere domstoler. Høyesterett behandler både sivile saker og straffesaker og har myndighet på alle rettsområder. Det er likevel slik at Høyesterett ikke tar stilling til skyldspørsmålet i straffesaker.

Saksbehandling

Alle saker til Høyesterett blir først behandlet av kjæremålsutvalget. Anke er det rettsmiddelet som normalt brukes overfor dommer avsagt av lavere domstol, mens kjæremål brukes overfor kjennelser og beslutninger. Kjæremålsutvalget virker som en silingsinstans for alle anker og avgjør om en sak har slik betydning at den skal slippe inn for Høyesterett. Ingen anker kan fremmes til Høyesterett uten at kjæremålsutvalget har gitt sitt samtykke. I tillegg blir kjæremål avgjort endelig av kjæremålsutvalget.

Saksbehandlingen i kjæremålsutvalget er skriftlig, og avgjørelsene treffes på grunnlag av sakens dokumenter.
I Høyesterett (i avdeling) er rettsforhandlingene nesten alltid muntlige og går for åpne dører. Men det er ingen umiddelbar bevisføring i form av parts- eller vitneforklaringer slik som i tingrett og i lagmannsrett. Høyesterett reiser heller ikke på befaring.

Offentliggjøring av avgjørelser

Avgjørelser truffet av Høyesterett og Høyesteretts kjæremålsutvalg offentliggjøres i Norsk Retstidende og gjennom Lovdata. Kortversjon av nye avgjørelser legges også ut på Høyesteretts hjemmeside på Internett.

1.1.2 Lagmannsretten

Det er seks lagmannsretter i Norge. De dekker hver sin geografisk bestemte rettskrets, som betegnes som lagdømme. De seks lagmannsrettene er:

  • Borgarting, med sete i Oslo, dekker fylkene Oslo, Buskerud, Østfold og sørlige deler av Akershus.
  • Eidsivating, med sete på Hamar, dekker fylkene Hedmark, Oppland og nordlige deler av Akershus.
  • Agder, med sete i Skien, dekker fylkene Vestfold, Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder.
  • Gulating, med sete i Bergen, dekker fylkene Hordaland, Sogn og Fjordane og Rogaland.
  • Frostating, med sete i Trondheim, dekker fylkene Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag.
  • Hålogaland, med sete i Tromsø, dekker fylkene Nordland, Troms og Finnmark.

Lagmannsretten ledes av en førstelagmann og har flere lagdommere. Lagmannsretten tar stilling til anker og kjæremål over avgjørelser fra tingretten. Mens tingrett betegnes som domstol i første instans, er lagmannsretten altså domstol i annen instans. Lagmannsretten behandler sivile saker og straffesaker, og virksomheten er av rent dømmende karakter.  Hver lagmannsrett har sitt område, som kalles lagdømme. Lagmannsrettene behandler ankesaker fra førsteinstansdomstolene i dette lagdømmet.

1.1.3 Tingretten

Fra 1. januar 2002 kalles domstolene i første instans for tingretter. (Tidligere ble de kalt herreds- eller byretter). Hver tingrett har hvert sitt område. Dette kalles domssokn, og består av én eller flere kommuner. Det er i dag 89 tingretter fordelt på 85 domssogn. I noen domssogn er oppgavene fordelt mellom flere domstoler. (Regjeringen har imidlertid vedtatt å redusere antallet tingretter til 66 og antallet domssogn til 63. Sammenslåingene startet i første halvår 2003.)

Før var byretten det vanligste navnet på domstolen i en bykommune, og herredsretten vanligvis navnet på domstolene i landkommunene. Med unntak av noen domstoler (Oslo skifterett og byskriverembete, og byfogdembetene i Bergen, Stavanger og Oslo) skiftet alle by- og herrredsrettene navn til tingretter 1. januar 2002. Norge er inndelt i domssogn for tingretter. Med unntak av Oslo, Bergen og Stavanger er det i hvert domssokn én tingrett som behandler alle typer saker. Disse kalles fullfaglige domstoler.  Regjeringen har vedtatt å endre grensene mellom domstolene i Norge, og tallet på førsteinstansdomstoler skal reduseres fra 92 til 66 fram til 2008. Regjeringen vil også redusere antallet domssogn fra 87 til 63. De første endringene trådte i kraft første halvår 2003.

Størrelsen på tingrettene varierer sterkt, først og fremst etter befolk­ningsmengden i domssoknet. De minste embetene består av sorenskriveren, én dommer­fullmektig og tre saksbehandlere. Oslo tingrett, som er den største domstolen, har ca 170 ansatte. Tingrettene har både dømmende oppgaver og forvaltnings- og registrerings­oppgaver. De dømmende oppgavene er i hovedsak å avgjøre straffesaker og å løse privat­rettslige tvister. Forvaltnings- og registrerings­oppgavene er blant annet tinglysing, dødsfallsregistrering, utstedelse av skifteattest, notarialforretninger, vigsler og registrering av partnerskap. Bergen og Stavanger har egne byfogdembeter, som tar seg av namssaker, skiftesaker og tinglysing. I Oslo er disse oppgavene fordelt på Oslo byfogdembete og Oslo skifterett- og byskriverembete.

1.1.4  Forliksrådene

I hver kommune skal det være et forliksråd. Med godkjennelse av fylkesmannen kan kommunestyret dele en kommune i flere forliksrådskretser. Hvert forliksråd består av tre lekfolk og like mange varamedlemmer som velges av kommunestyrene for fire år av gangen.

Forliksrådene skal mekle mellom partene i visse saker og har vid adgang til å avsi dom. Det behandles mellom 100.000 og 120.000 saker i forliksrådene hvert år, og de fleste sivile tvister finner sin løsning der. Forliksrådene behandler ikke straffesaker.

Forliksrådet er både meklingsinstans og domstol for sivile saker. Et krav om for eksempel betaling av gjeld kan fremmes for forliksrådet for å oppnå en minnelig løsning eller få fastslått ved dom at kravet er rettsgyldig.

Både forlik og dom i forliksrådet har rettsvirkning og kan eventuelt tvangsfullbyrdes.

Alle kommuner har forliksråd. Forliksrådet består av tre lekfolk og like mange varamedlemmer, som velges blant kommunenes innbyggere for fire år om gangen. Forliksrådet har en sekretær som står for ekspedisjon og saksbehandling. I en del kommuner er hovedstevnevitnet eller lensmannen sekretær for forliksrådet.

Hvilke saker behandles?
Forliksrådet brukes for tvisteløsning i mange saker. Det kan for eksempel dreie seg om gjeldskrav, kjøpstvister, erstatningskrav, nabotvister, tvister i forretningsforhold o.a.  Sivile rettstvister skal som hovedregel behandles av forliksrådet før de eventuelt kan fremmes for tingretten. Hvis forliksrådet finner det for vanskelig å dømme i saken, kan den henvises til tingretten.

Det er en del saker som ikke skal behandles i forliksrådet. De viktigste unntakene er:

  • Saker om ekteskap, skifte og barnefordeling
  • Saker om patenter, varemerker o.l.
  • Saker som er avgjort i Forbrukertvistutvalget.

Det er også en del saker der partene kan unnlate å nytte forliksrådet. De viktigste tilfellene er:

  • Saker der begge parter har vært bistått av advokat, og saksøker og dennes advokat finner det uten hensikt å bringe saken inn for forliksrådet.
  • Saker der den innklagede ikke har kjent bopel, arbeidssted eller forretningssted i riket.
  • Saker med flere parter, der noen kan unntas etter loven eller pga tidligere mekling.
  • Saker mot staten eller en kommune eller mot statlige eller kommunale myndigheter.


Hvordan inngi forliksklage?

En forliksklage behandles vanligvis av forliksrådet i den kommune der den innklagede bor eller har forretningssted. En trenger ikke bruke advokat. Det er en fordel at forliksklagen inngis skriftlig, men det er også adgang til å fremsette den muntlig ved personlig fremmøte.

I forliksklagen må det kort forklares hva saken gjelder, hva kravet går ut på og grunnlaget for dette. Den må også inneholde utførlig navn og adresse til den innklagede. Viktig dokumentasjon, f.eks. faktura, betalingsavtale o.l. legges ved. Ferdigtrykt skjema for forliksklager kan kjøpes hos mange bok- og papirforhandlere.

Forliksrådet forkynner klagen for den innklagede. I de fleste sakene vil den innklagede få pålegg om å svare på klagen, det vil si å gi et tilsvar. Tilsvaret skal vise hvilket standpunkt innklagede har til saken og må leveres innen en bestemt frist.

Hvis den innklagede godtar klagerens påstand, kan forliksrådet avsi dom på dette grunnlaget. Men klageren eller den innklagede kan likevel kreve at det skal innkalles til mekling.

Hvis den innklagede bestrider påstanden, skal det innkalles til mekling. Hvis den innklagede ikke leverer tilsvar, kan forliksrådet avsi såkalt uteblivelsesdom i samsvar med klagerens påstand, hvis klageren krever det.

I noen saker vil forliksrådet innkalle partene til mekling uten forutgående pålegg om tilsvar. Dette gjelder f.eks. når dom ikke er krevd i forliksklagen.

Partenes møteplikt
Parten må som hovedregel møte personlig, såfremt han ikke bor eller har forretningssted utenfor kommunen, har gyldig forfall eller i tilsvaret har godtatt klagerens påstand. Gjelder saken et formueskrav, kan parten likevel la ektefelle, barn eller svigerbarn møte som fullmektig. Også en som er fast ansatt i partens tjeneste, kan møte som fullmektig. Næringsdrivende, firmaer, foreninger o.l. kan gi møtefullmakt til et styremedlem. Både advokater, inkassobevillingshavere og kommunale hovedstevnevitner har adgang til å være møtefullmektig for en som bor utenfor kommunen eller har gyldig forfall. Andre personer kan ikke være fullmektig hvis det er i ervervs øyemed. Lensmannen har tradisjonelt kunnet være fullmektig, men denne adgangen er nå sterkt begrenset på de fleste steder i landet. Hvis en part vil møte med advokat (eller advokatfullmektig) som forliksfullmektig, må han varsle motparten og forliksrådet minst én uke før møtet. Hvis den innklagede (eller lovlig fullmektig) ikke møter, kan forliksrådet avsi uteblivelsesdom hvis klageren krever det.

Forliksmekling og domsforhandling
Når partene møter for forliksrådet, blir det først forsøkt mekling. Kommer forlik i stand, blir det satt opp en forliksavtale (“rettsforlik”). Forliket underskrives både av partene og forliksrådsmedlemmene, og saken avsluttes med dette. Forliket er unntatt offentlighet. Kommer forlik ikke i stand, kan forliksrådet avsi dom hvis en av partene forlanger det. Domsforhandlingene skjer som regel i samme møte. Det er visse begrensninger i domsmyndigheten for enkelte saker. Finner forliksrådet saken for vanskelig, kan den henvises til tingretten. Selve forliksforhandlingen foregår bak “lukkede dører”. Bare unntaksvis gis det adgang for andre til å være til stede. Blir meklingen avsluttet uten resultat og saken går over til domsforhandling i forliksrådet, er derimot møtene som hovedregel åpne for alle, og det er ikke begrensning for bruk av medhjelper (prosessfullmektig).

Anke og oppfriskning
Når det er avsagt uteblivelsesdom, har den innklagede rett til å be om ny behandling (oppfriskning) i forliksrådet innen én måned. Idømte sakskostnader må i slike tilfelle normalt deponeres eller betales til klageren. Alle dommer kan ankes til tingretten innen én måned. For inngått rettsforlik er det begrenset ankemulighet.

Hva koster forliksrådsbehandlingen?
Den som ønsker å få en sak behandlet for forliksrådet, må betale et rettsgebyr på forskudd. Den som taper saken, blir som regel dømt til å betale sakens kostnader. Dette kan i tillegg til gebyret være godtgjørelse for arbeid med forliksklagen og møtegodtgjørelse. I tillegg kommer eventuelle inkassokostnader. Det er fastsatt forskrifter om dette.

1.1.5 Særdomstoler

Det finnes enkelte særdomstoler som avgjør andre spørsmål enn de som behandles av tingrettene. Arbeidsretten og jordskifterettene er de viktigste særdomstolene. Typisk for særdomstolene er at de har sterke innslag av lekdommere.

Arbeidsretten, som behandler saker som gjelder kollektiv arbeidsrett (bl. a. tarifftvister), er opprettet i medhold av arbeidstvistloven. Arbeidsrettens virkeområde omfatter hele landet. Domstolen ledes av en jurist.

Jordskifteretten har som hovedoppgave å finne tjenlige løsninger på uhensiktsmessige eiendoms- og bruksforhold. Jordskifterettene og jordskifteoverrettene dekker hele landet, men den enkelte domstol har et begrenset virkeområde. Sentralt administreres jordskifterettene av Landbruksdepartementet. Jordskiftedommerne er jordskiftekandidater fra Norges landbrukshøgskole. Dommerne har eiendomsjuridisk og landbruksfaglig kompetanse.

Det som kjennetegner en særdomstol, er at den behandler bestemte typer saker som vanligvis ikke behandles av de alminnelige domstolene. Særdomstolenes kompetanse er med andre ord begrenset til en spesiell type saker.

Når saker behandles av en særdomstol, gjelder det som regel også særlige rettergangsregler, dvs. regler om saksbehandling. Disse reglene varierer mellom de ulike særdomstolene.

Hvilke særdomstoler har vi?
Domstollovens paragraf 2 lister opp hvilke særdomstoler vi har:

  • Vergemålsretten
  • Jordskifteretten
  • Skjønnsretter nedsatt etter plan- og bygningsloven
  • Konsulrettene i utlandet og Riksretten.

I tillegg regnes Arbeidsretten og Utmarkskommisjonen for Nord­land og Troms som særdomstoler. En del organer behandler rettslige spørsmål og følger saksbehandlingsregler som er ganske like de reglene som gjelder for domstolene. Dette gjelder blant annet Forbrukertvistutvalget, Fylkesnemdene for sosiale saker og Trygderetten. De har likevel ikke status som domstoler.

Tingretten som særdomstol

I 2003 ble det slutt på at tingrett skiftet navn alt etter hvilke saker som ble behandlet. Før dette het tingretten for eksempel skifterett når den behandlet skiftesaker og namsrett når den behandlet saker om tvangsfullbyrdelse. I disse tilfellene gjelder det spesielle saksbehandlingsregler, men retten regnes ikke som særdomstol. Det er også slutt på at tingretten sees på som en særdomstol når den behandler vergemålssaker. Det vil si saker som avgjør hvorvidt en person skal umyndiggjøres eller om en mindreårig skal få oppnevnt en verge.

Anke og ny behandling
Særdomstolene har i hovedregelen ikke egne ankeinstanser utenfor det alminnelige domstolssystemet. For å anke eller påkjære en avgjørelse i en særdomstol må man derfor som regel bringe saken inn for lagmannsretten. Et unntak er saker som behandles av jordskifte­retten. Her kan enkelte av avgjørelsene bringes inn for jordskifteoverretten, mens andre må bringes inn for lagmannsretten.

1.1.6 Domstolenes uavhengighet

En fri og uavhengig domstol er et vern for borgerne mot tilfeldige avgjørelser og overgrep fra de andre statsmaktene. Domstolenes uavhengighet bygger på at Norge er et konstitusjonelt demokrati. Grunnloven setter grenser for hva Stortinget eller regjeringen kan bestemme, selv om deres bestemmelser bygger på flertallsviljen.

Kontroll med de andre statsmaktene
Hvis domstolene mener at en lov er i strid med Grunnloven, for eksempel ved at den krenker en eller flere borgeres konstitusjonelle rettigheter, kan loven settes til side. Men dette kan bare skje i en kon­kret sak som en av partene har brakt inn for pådømmelse. Når en sak kommer opp i Høyeste­rett, og to eller flere av dommerne mener loven som regulerer saksforholdet er grunn­lovs­stridig, skal spørsmålet avgjøres av Høyesterett i plenum. Resultatet kan da bli at Høyesterett ved løsningen av den aktuelle saken setter loven til side. Dette innebærer at dom­stolene gjen­nom sin dømmende virksomhet kan kontrollere Stortinget som lovgivende statsmakt. Denne adgangen har Høyesterett brukt bare noen få ganger.

I konkrete saker har også domstolene adgang til å overprøve avgjørelser som regjeringen eller andre underordnede forvaltningsorgan har tatt. I slike saker kan domstolen ta stilling til om forvaltningen har holdt seg innenfor de rammer som lovgivningen setter. Domstolene kan også vurdere om vedtaket er basert på et holdbart faktum og en korrekt saksbehandling. Endelig kan de ta stilling til om forvaltningen har utøvd utilbørlig eller grovt urimelig skjønn. Dersom vedtaket har slike feil, kan domstolene kjenne vedtaket ugyldig. Men også her er domstolenes kontrollfunksjon begrenset til å gjelde den aktuelle saken som er brakt inn for domstolen.

Hvordan sikres uavhengigheten?
Ifølge vår forfatning er dommerne uavhengige i avgjørelsen av den enkelte sak. Dommerne kan ikke instrueres i sin domsutøvelse, og Høyesteretts avgjørelser kan ikke overprøves av andre myndigheter. Internasjonale domstoler har de siste tiårene fått stadig større betydning, særlig i forhold til internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter. Blant annet spiller Menneskeretts­domstolen i Strasbourg en viktig rolle i rettsutviklingen. Dersom Menneskerettsdomstolen skulle tolke konvensjonen annerledes enn Høyesterett, må Høyesterett i fremtiden ta hensyn til disse avgjørelsene.

En dom kan endres av overordnet domstol etter ankebehandling. I straffesaker er den vanlige ankefristen to uker fra dommen er avsagt. Ankefristen er én måned i sivile saker. En høyere domstol kan ikke på eget initiativ instruere en underordnet domstol i hvordan den skal behandle enkeltsaker. Men hvis en part går videre med en avgjørelse, kan den høyere domstolen bestemme at den underordnede domstolen skal behandle saken på nytt. Den underordnede domstolen må da følge de vurderingene som den overordnede domstolen har lagt til grunn for sin avgjørelse.

Stortinget vedtar lover som domstolene anvender i de sakene som bringes inn til behandling. Det er domstolene som tolker loven, og i siste omgang avgjør hvordan den skal forstås. På en rekke områder har dessuten domstolene utviklet det som i dag er gjeldende rett. Domstolen eller dommerne skal ikke utsettes for påvirkning i retning av det ene eller andre resultatet. En rettsstat krever dommere som er uavhengige og upartiske i forhold til partene og de interesser de representerer. Partene i en sak kan kreve at dommeren fratrer behandlingen av saken. Dette kan de gjøre hvis dommeren har en tilknytning til saken eller partene som kan skape tvil om han eller hun vil foreta en uhildet vurdering. Dommerne har i hver enkelt sak et selvstendig ansvar for å påse at de ikke er inhabile.

Selv om domstolenes uavhengighet i den enkelte sak er sikret gjennom Grunnloven, er ikke domstolene uavhengige av den demokratiske utviklingen i samfunnet. Stortinget vedtar regler om organisering av domstolene, blant annet hvor mange domstoler landet skal ha, hvor de skal ligge, hvor mange dommere som skal betjene dem og fremgangsmåten for dommer­utnevnelser. Dette er praktiske forhold hvor behovene kan endre seg i takt med samfunns­utviklingen.

Kan ikke avskjediges
Dommere som er utnevnt etter reglene i Grunnloven, har som embetsmenn et særskilt stillingsvern etter Grunnloven § 22. De er “uavsettelige”. I dette ligger at de ikke kan sies opp eller forflyttes mot sin vilje. De kan bare avskjediges etter rettergang og dom. Fast utnevnte dommere kan suspenderes, men avgjørelse om dette må treffes av Kongen i statsråd. Som andre statstilsatte kan faste dommere straffes for lovovertredelser i eller utenfor tjenesten, men spørsmålet om det skal reises tiltale mot en dommer for straffbare handlinger i tjenesten, må avgjøres av Kongen i statsråd. Fast utnevnte dommere kan heller ikke ilegges ordensstraff etter tjenestemannslovens regler. Høyesterettsdommere har et sterkere vern, og kan bare fjernes fra sin stilling ved dom i Riksretten (domstol som dømmer i saker mot medlemmer av regjeringen, Stortinget eller Høyesterett for straffbare forhold). Det gjelder også andre særregler for høyesterettsdommere.

Dommernes stillingsvern skal sikre at de ikke blir sagt opp som følge av upopulære beslutninger som myndighetene eller andre er uenige i. Dette skal sikre at domstolene tar uavhengige og nøytrale avgjørelser.

Må ha folkets tillit
Dommernes beslutninger får ofte stor betydning for den enkelte borger. En nødvendig forutsetning for at rettsstaten skal fungere, er at lovene og domstolenens avgjørelser blir respektert av folk flest. Dette krever at folk har tillit til domstolene. Domstolenes troverdighet må ikke kunne svekkes av press eller ytre påvirkning.

For at domstolene skal være frie og uavhengige, må de ha faglige og økonomiske forutsetninger for å utføre sine oppgaver.

Saksbehandlingstiden og kostnadene ved en rettssak er av stor betydning for om folk flest skal ha mulighet til å få sin sak behandlet av domstolene. En kort saksbehandlingstid er i seg selv viktig for å sikre rettssikkerheten (jf. det engelske uttrykket “Justice delayed is justice denied”). Kortere saksbehandlingstid har stått sentralt i norske domstoler de senere år.

Domstolenes rolle som konfliktløser
Domstolene er samfunnets viktigste konfliktløser. I de sivile sakene skal partene som er i konflikt, kunne slå seg til ro med at endelig løsning på konflikten er nådd når domstolene har sagt sitt, og dommen er rettskraftig.I straffesaker skal både samfunnet, den fornærmede og den tiltalte føle seg trygge på at rettssikkerheten ivaretas, samtidig som samfunnets krav til reaksjoner blir tatt vare på. Dette innebærer blant annet at straffen skal føles rettferdig for den det gjelder, men også i befolkningen for øvrig. I straffutmålingen må også domstolene ta hensyn til den generelle rettsfølelsen i samfunnet og straffens allmennpreventive (avskrekkende) effekt.
I sivile saker tas det ofte initiativ til forlik. Dette skjer gjerne i forbindelse med behandling i forliksrådene, av dommerne i den enkelte sak eller gjennom rettsmekling, som er igangsatt ved en del domstoler.

Rettsmekling

I de siste årene har også rettsmekling vist seg som en effektiv måte å løse sivile tvister på. Et begrenset antall domstoler har siden 1997 deltatt i forsøksordninger med rettsmekling. Dette er en alternativ måte å løse konflikter på, der partene selv deltar aktivt. Mekleren er vanligvis en dommer.
Rettsmekling innebærer at dommeren hjelper partene til å finne en løsning på konflikten som begge kan leve med. Saken blir altså ikke avgjort ved dom. Rettsmekling egner seg særlig godt som metode for konfliktløsning når partene skal fortsette å ha kontakt etter at saken er avsluttet. Det vil for eksempel være tilfelle for forretningsforbindelser eller skilte foreldre, og i arbeids- eller husleieforhold. Partene møter til rettsmekling med sine advokater, akkurat som i vanlige rettsmøter. Men under meklingen har advokatene en mer tilbaketrukket rolle, og er der først og fremst som partenes juridiske rådgivere.

Som mekler har også dommeren en helt annen rolle. For det første har han eller hun ingen myndighet til å avgjøre saken. Vanligvis er derfor bevisførsel utelukket. Dommeren har på forhånd lest dokumentene i saken, og er mest opptatt av å se framover for å finne løsninger.
Dersom meklingen ikke fører fram, blir saken overlatt til en annen dommer for videre behandling. Meklere har taushetsplikt, og den nye dommeren får derfor ikke vite hva som er kommet fram under rettsmeklingen. For å få tilbud om rettsmekling må saken bringes inn for tingretten ved stevning på vanlig måte. Samtidig med at stevningen sendes til den som er saksøkt, får begge parter tilsendt informasjon og tilbud om rettsmekling.

1.2 Sjøterritoriet og det åpne hav

1.2.1 Det åpne hav

Det åpne hav – er fritt for alle. Ingen stat kan utøve statsmakt der, unntagen overfor skip som hører hjemme i staten selv.

Det finnes unntak til denne reglen som f.eks.

  • Er det begått en lovovertredelse innenfor en stats territorium kan statens myndigheter forfølge overtrederen ut på det åpne hav.
  • Under krig har de krigsførende rett til å visitere nøytrale fartøyer for å undersøke om de fører krigskontrabande.
  • Motpartens handelsfartøyer kan under krig oppbringes, også på det åpne hav.

Utviklingen har imidlertid ført til at det har oppstått behov for å regulere også virksomhet på det åpne hav. Hvalfangsten i Antarktis førte nesten til utryddelse av hvalbestanden. Mange fiskeslag er utsatt for den samme fare. Forurensning ved utslipp og dumping fra skip er et annet problem. Slike problemer søkes ofte løst ved internasjonale avtaler (konvensjoner), som for eksempelvis pålegger hver av avtalepartene å sørge for at reglene blir respektert av dens egne borgere. Disse problemstillingene hører under faget Havrett og faller utenfor faget Sjørett.

1.2.2 Territorialgrensen

Innenfor eget sjøterritorium har kyststaten tilnærmet full rådighet, på havbunnen, i havet, på havoverflaten og i luften over. Suvereniteten er likevel ikke like eksklusiv som på landterritoriet; den viktigste suverenitetsinnskrenkningen ligger i regelen om retten til såkalt uskyldig gjennomfart (passage inoffensif).

En stat kan ikke sperre sitt sjøterritorium for gjennomgangstrafikk av fremmede skip (inklusive krigsskip), og den kan ikke utøve statsmyndighet om bord når skipet retter seg etter landets bestemmelser. Om det om bord på et fremmed skip finnes en utlending som tidligere har begått en forbrytelse mot norsk lov, kan ikke det norske politi stanse skipet og arrestere mannen. Retten til fri gjennomfart gjelder imidlertid bare for det ytre territorialfarvann.

Rent historisk ble et lands sjøterritorium beregnet ut fra kanonskuddvidden eller synsvidden. I England ble kanonskuddvidden omkring 1800-tallet fiksert til 3 nautiske mil, den såkalte tremilsgrense (en nautisk mil = 1852 m/ dvs. en sekstiendedel av en meridiangrad). Det tradisjonelle engelske standpunkt har vært at tremilsgrensen er fastslått ved internasjonal sedvanerett.

Flere stater, blant dem Norge, Sverige og Danmark, har imidlertid fra gammelt av holdt på en firemilsgrense. I en rettstvist i 1951 ved den internasjonale domstolen i Haag anerkjente England for første gang at Norge på et historisk grunnlag kunne gjøre gjeldende en firemilsgrense.Den norske territorialgrensen var på denne bakgrunn fire mil, regnet fra grunnlinjen.

I dag er den norske territorialgrensen 12 nautiske mil.

Ved beregningen av territorialgrensen legges fjæremål til grunn. Det tas utgangspunkt i rette basislinjer eller grunnlinjer mellom de ytterste holmer eller nes, og ut fra disse grunnlinjene regner en så den geografiske mil. Grunnlinjen trekkes på tvers av fjordgap. Grunnlinjene har flere steder en betydelig lengde; grunnlinjen tvers over munningen av Varangerfjorden er 30,5 nautiske mil. Også grunnlinjene mellom øyer og skjær har i flere tilfelle en lengde på 20 – 30 nautiske mil; en grunnlinje over Lopphavet er 44 mil. På denne måten kommer store områder inn under norsk territorium som ikke ville gjøre det etter andre beregningsmåter.

1.2.3 Tollgrense og fiskerigrense

En kyststat kan for bestemte formåls vedkommende fastsette visse spesialsoner (”tilstøtende soner”), slik at statens tvangsmyndighet for disse formål strekker seg lenger enn det som følger av den egentlige territoriallovgivning.

1.2.3.1 Tollgrense

I Norge er det for tollkontrollen fastsatt en grense på 10 nautiske mil jf. tolloven av 10.juni 1966 nr.5 §2 og kgl.res. av 28.oktober 1932. Innenfor denne grensen kan tollmyndighetene foreta ransakelser av skip og forhindre smugling.

Denne timilsgrensen ble innført i 1921 av hensyn til spritsmuglingen under forbudstiden. Smuglerfartøyene la seg like utenfor territorialgrensen og losset til skøyter og båter, og det var lett for disse å komme til land uten å bli knepet. Denne trafikken går ikke så lett når grensen blir skjøvet lengre ut.

1.2.3.2 Fiskerigrense

Norge har en fiskerigrense på 12 mil jf. lov om Norges fiskerigrense av 17.juni 1966 nr.19 §1. Fiske og fangst innefor fiskerigrensen er forbeholdt norske statsborgere.

For utlendinger er alt fiske innefor den norske fiskerigrense forbudt – bortsett fra sportsfiske med håndredskap, som utlendinger kan drive med på lik linje som nordmenn jf. lov om fiskerigrense av 17.juni nr.19 av 1966 §§2 og 3.

1.2.4 Norsk økonomisk sone

 Det er blitt den vanlige oppfatning at kyststater kan opprette en økonomiske sone på 200 nautiske mil utenfor kysten. I denne sonen kan kyststaten regulere fiske og fangst, og kan i prinsippet forbeholde retten for egne borgere. Dette for å oppnå et mer effektivt vern av fiskeslag som er truet av overbeskatning.

Norge opprettet en slik sone ved lov om norsk økonomisk sone av 17.des.1976 nr.91. Loven berører ikke retten til skipsfart i eller overflygning over vedkommende havområder eller retten til å legge undersjøiske kabler og rørledninger. 200 milsgrensen medfører at Norge har eksklusive fiskerettigheter langt utenfor 12 milsgrensen.

1.2.4.1 Lov om Norges territorialfarvann og tilstøtende sone.

Jfr. tidligere res. av 22. februar 1812, gjengitt i Cancelli-Promemoria av 25. februar 1812. Jfr. lov 17 juni 1966 nr. 19, 10 juni 1966 nr. 5, 17 des 1976 nr. 91, 21 juni 1963 nr. 12, 29 nov 1996 nr. 72.

§ 1. Territorialfarvannet og grunnlinjene

Norges territorialfarvann består av sjøterritoriet og de indre farvann.

Grunnlinjene danner yttergrensen for de indre farvann og utgangspunktet for beregningen av sjøterritoriet og jurisdiksjonsområdene utenfor i samsvar med folkeretten.

Kongen fastsetter grunnlinjene i forskrift. Er grunnlinjen ikke fastsatt i forskrift, følger den lavvannslinjen langs kysten.

§ 2. Sjøterritoriet

Sjøterritoriet omfatter havområdet fra grunnlinjene ut til 12 nautiske mil fra disse. Sjøterritoriets yttergrense er en linje trukket slik at hvert punkt på linjen ligger i en avstand av 12 nautiske mil (22 224 meter) fra nærmeste punkt på grunnlinjen. Sjøterritoriets grense mot annen stat følger av gjeldende overenskomster med staten.

Fremmede fartøyer har rett til uskyldig gjennomfart i sjøterritoriet og til stans eller ankring i sjøterritoriet når dette er nødvendig på grunn av force majeure eller havsnød, eller for å yte assistanse til personer, skip eller luftfartøyer som er i fare eller nød. Med uskyldig gjennomfart forstås navigasjon over sjøterritoriet, enten i transitt eller på vei til eller fra norsk indre farvann.

Kongen kan fastsette nærmere regler om fremmede fartøyers anløp av og ferdsel i sjøterritoriet.

§ 3. Indre farvann

De indre farvann er alt farvann som ligger innenfor grunnlinjene.

Kongen kan fastsette regler om fremmede fartøyers adgang til norsk indre farvann.

§ 4. Tilstøtende sone

Det opprettes en tilstøtende sone utenfor sjøterritoriet. Kongen fastsetter tidspunktet for opprettelsen av den tilstøtende sone, og hvilke havområder den skal omfatte.

I den tilstøtende sone kan det føres kontroll med lovgivning om toll, skatt, innvandring og helse. Den tilstøtende sone støter opp mot sjøterritoriet og har en yttergrense som ligger i en avstand av 24 nautiske mil (44 448 meter) fra nærmeste punkt på grunnlinjen.

Den tilstøtende sone likestilles med territorialfarvannet for så vidt gjelder lovgivning om fjerning av gjenstander av arkeologisk og historisk art.

Den tilstøtende sones avgrensning i forhold til fremmed stats jurisdiksjonsområde følger av overenskomst med fremmed stat. I mangel av overenskomst, følger avgrensningen midtlinjen i forhold til andre stater.

Kongen kan fastsette nærmere regler om etableringen av den tilstøtende sone og om utøvelse av kontrollmyndighet i denne.

Opprettelsen av den tilstøtende sone medfører ingen endring i reglene for den økonomiske sone eller kontinentalsokkelen.

§ 5. Lovens geografiske virkeområde

Loven gjelder også for Svalbard, Jan Mayen, Bouvetøya, Peter Is øy og Dronning Maud Land.

§ 6. Kunngjøring

Kongen kunngjør grenselinjene for sjøterritoriet og den tilstøtende sone i samsvar med folkeretten.

§ 7. Ikrafttredelse

Denne lov trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme senere ikrafttredelse for Bouvetøya, Peter Is øy og Dronning Maud Land.

§ 8. Endringer i annen lovgivning

1.3.   Lovtolking og rettskilder

1.3.1 Lovtolkning

1.3.1.1 Sentrale juridiske begreper

  1. Rett; En rettighet – noe man har et juridisk krav på; kravet kan gjøres gjeldende i domstolene; kan tvangsfullbyrdes ved namsmyndighetene. Innenfor jussen kan ”rett” også bety rettsregel.
  2. Plikt; det motsatte av rett; det noen plikter å yte til den som har rett. Har du rett på legehjelp er det noen som har plikt yte deg det; noe du er juridisk forpliktet til å yte – noe som kan tvangsfullbyrdes,
  3. Frihet; Fravær av plikt. Kan selv velge hvordan vil opptre.
  4. Kompetanse: betyr det samme som myndighet; evnen til å treffe bindende beslutninger for seg selv eller andre; Eks. Trygdekontoret har myndighet til treffe vedtak om attføringspenger til Petra Olsen. Ikke det samme som evnen til å kunne inngå avtaler.  Begrepet kompetanse har altså i den juridiske verden en annen betydning enn i dagligtalen hvor begrepet betyr noe sånt som fagkyndighet eller dyktighet. Overskridelse av tildelt kompetanse medfører at vedtaket er ugyldig dvs. det blir virkningsløst. Brudd på kompetansereglene kan gjøre vedtak ugyldige.
  5. Hjemmel; Med hjemmel menes formelt rettsgrunnlag. Det vil si at man fra lov eller forskrift kan utlede en kompetanse; Uten hjemmel har man heller ikke kompetanse.  Når vi kommer til Lov om psykisk helsevern og Barnevernloven vil vi ha et sterkt fokus på hva hvilke tiltak det er hjemmel til å gjennomføre.  Tvangsinnleggelse i psykiatrien og tvungen omsorgsovertakelse i barnevernet forutsetter et hjemmelsgrunnlag (legalitetsprinsippet). Kan ikke gjøre hva de selv synes er best; Ethvert tiltak som ikke kan gjennomføres ved frivillighet krever et hjemmelsgrunnlag. Denne hjemmelen må også fortelle hvem som er gitt kompetanse til å ta hjemmelen i bruk; hvem kan gjennomføre tvangstiltaket (personelt kompetent).
  6. Sanksjoner; Sanksjoner er rettsfølger som inntrer når regler brytes. Begrepet henger nøye sammen med ansvar; erstatningsansvar, straffansvar eller disiplinæransvar (dvs. oppsigelse/ avskjed).

1.3.1.2 Rettskildenes trinnhøyde (rangorden

  1. Grunnlov
  2. Lov
  3. Forskrifter
  4. Forarbeider
  5. Rettspraksis
  6. Forvaltningspraksis
  7. Reelle hensyn
  8.  Publikumssedvaner
3.1.3 Lovtolkningsprinsipper
  1. Lex superior:   Regel av høyere rang går foran regel av lavere rang.
  2. Lex posterior:  Nyere regel går foran eldre bestemmelse.
  3. Lex specialis:  En spesiell bestemmelse går foran en generell.

1.3.2 Rettkilder

1.3.2.1 Grunnloven som Rettkilde

Grunnloven er den høyeste rettskilde vi har. Grunnloven er selve fundamentet for vår styreformen vi har i Norge.

I grunnloven er det nedfelt

§ 1 Fastslår at Norge er et arvelig monarki;

§ 2 Fastslår at vi skal ha en Statskirke i Norge som er evangelisk Luthersk.

§ 49 Fastslår at Norge er et representativt demokrati; ”Folket utøver den lovgivende Makt ved Storthinget”.

§ 75a; Fastslår at det er Stortinget som har lovgivende myndighet.

§ 88 Høyesterett skal være den høyeste domstolen i Norge.

§ 91 ”Ingen kan beskikkes til Medlem af Høiesterett, førend er 30 Aar gammel”.

§ 97 Ingen lov kan gis tilbakevirkende kraft;

§ 100 Fastslår trykkefrihet.

§ 105 Dersom Staten tar eiendom eller gjenstander fra privtae personer må det ytes full erstatning.

§ 110 Staten skal legge til rette for at alle skal få arbeid.

§ 110a fastslår at myndighetene skal legge til rette forholdene for at den samiske folkegruppe skal kunne utvikle sitt språk og sin kultur.

§ 111 Det norske flaggs form og farger bestemmes ved lov.

Vi ser altså at det er en rekke helt grunnleggende prinsipper som er nedfelt i grunnloven. Grunnloven er vår høyeste rettskilde som betyr at grunnloven står over all annen lov og  at man kan ikke fravike disse prinsippene i vanlig lov. At den er den høyeste rettskilden, vil si at andre bestemmelser som kommer i strid med den, må vike. Grunnloven er lex superior (høyere lov) i forhold til bestemmelser av annen art.

NB:

Vil en forandre eller gjøre unntak fra grunnloven, kan det bare skje i de særlige former  som grunnloven selv foreskriver i grl.§112; krever større flertall enn ellers og må vedtas av to Storting. Grunnloven er derfor noe omstendelig å endre.

1.3.2.2 Loven som rettskilde

Loven er den mest sentral rettskilden vi har. Ved ethvert rettsspørsmål så ser man først hen til hva som står i loven. Loven er det ufravikelige utgangspunkt ved løsningen av ethvert rettsspørsmål. Det er Stortinget som er gitt lovgivende myndighet i grl.§75a. Andre rettskilder av lavere rang gir ikke på samme måte uttrykk for Stortingsviljen.

1.3.2.3 Forskrifter som rettskilde

Forskrifter er generelle bestemmelser som har mye til felles med lover.  Men forskrifter vedtas ikke av Stortinget, men derimot av Regjeringen, et Departement eller et annet organ som har fått myndighet til å vedta forskrifter eks. Statens Helsetilsyn.

Forskrifter inneholder ofte mer detaljerte regler enn lover, og utfyller disse. Forskrifter som pålegger enkeltpersoner plikter eller begrenser eller fratar rettigheter, må ligge innenfor de rammer som lovgivningen trekker opp. Hvis forskriftene ligger innenfor lovens rammer, må de respekteres på samme måte som lovbestemmelser.

1.3.2.4 Lovforarbeider som rettskilde

Med forarbeider menes lovproposisjoner og offentlige utredninger som ligger forut vedtagelsen av en lov. Nødvendige hjelpemidler ved tolkning av lovtekst, som ofte er uklar, tvetydig eller vanskelig tilgjengelig. Språket vårt er for upresist til at lovtekst løser alle rettsspørsmål. Loven kan ha brukt faguttrykk som de fleste ikke kjenner innholdet av.Rettsreglenes fragmentariske karakter; må kanskje lese både i loven og lovforarbdier, og kanskje også i en forskrift, før man finner den endelige rettsregelen.

1.3.3 Lovgivningsprosessen

Grl.§76 fastslår

”Enhver Lov skal først foreslaaes paa Odelstinget, enten af dets egne medlemmer, eller af Regjeringen ved en Statsraad.”

Medlemmer av Lagtinget har altså ingen forslagsrett. Under Stortingets lovbehandling er Stortinget delt i to; Grl. §73 ”Stortinget utvelger blant sine medlemmer en fjerdepart som utgjør Lagtinget; de øvrige tre fjerdeparter danner Odelstinget. Dette er det eneste trekk av to-kammersystem vi har i Norge; England har sitt Underhus (House of representatives) og Overhuset (the House of Lords), tilsvarende i USA med Senatet og Kongressen. Norge har ett Storting men deler seg altså i to under lovbehandling. Formålet med den her todelingen av lovbehandlingen er at dette skal være en garanti for at lovforslagets innhold er nøye gjennomtenkt. For ytterligere å sikre dette, bestemmer grunnloven at det må gå minst tre dager mellom hver behandling jf. Grl.§76, 4.ledd. Oppgavefordelingen mellom organene består i at Odelstinget skal fremme lovforslag mens Lagtinget har en kontrollerende funksjon og kan sende Odelstingets lovforslag i retur eller forkaste det.

I praksis starter lovgivningsprosessen på et tidligere tidspunkt

1.3.3.1 Fase 1. NOU – utarbeides

Lovgivningsprosessen starter ofte med at det blir nedsatt et offentlig utvalg som utreder et eller annet samfunnsproblem, og lager også et lovforslag som oversendes vedkommende departement.Eks. nye  pasientrettighetslov.

Bakgrunnen for at utvalget er blitt nedsatt kan være mediaomtale eller initiativ fra Stortingsrepresentanter eller et privat lovinitiativ som formidles gjennom Odelstingsmedlem. Departementet sender så dette forslaget ut på høring til organisasjoner og myndigheter som er interesserte i saken. På bakgrunn av de innkomne kommentarer utarbeider departementet en lovproposisjon som sendes til vedkommende Stortingskomitè. Stortingskomiteen utarbeider så en innstilling til Odelstinget; Dokumentet betegnes Ot.prp.

1.3.3.2 Fase 2. Førstegangs behandling i Odelstinget

Etter denne forberedende behandling kommer forslaget til første gangs behandling i Odelstinget.

Behandlingen begynner gjerne med en debatt om saken. Saken kan utsettes eller bli lagt bort uten at det skjer noe videre med den.

Til slutt blir det votert over hele loven. Hvis en lovbeslutning kommer i stand, blir den derimot oversendt til Lagtinget til videre behandling jf. Grl.§76, 2.ledd.

1.3.3.3 Fase 3. Førstegangs behandling i Lagtinget

Utfallet av Lagtingets første behandling kan bli ett av tre:

  1. Lagtinget er enig i Odelstingets vedtak. Det blir da sendt Kongen til sanksjon.
  2. Lagtinget mener at det bør gjøres forandringer i Odelstingets vedtak. Beslutningen blir da sendt tilbake til Odelstinget sammen med Lagtingets anmerkninger.
  3. Lagtinget forkaster lovbeslutningen helt.

1.3.3.4 Fase 4. Annengangs behandling av Odelstinget

Hva Odelstinget kan gjøre når Lagtinget har sendt et lovforslag i retur?

  1. Odelstinget kan nå beslutte å henlegge saken
  2. Eller det kan fastholde sin opprinnelige beslutning. Saken går da til annen gangs behandling i Lagtinget.
  3. Odelstinget kan bøye seg for Lagtinget og godta dets anmerkninger fullt ut.
  4. Odelstinget kan foreta endringer i Lagtingets anmerkninger, eller godta noen av dem og forkaste andre.

NB: Dette lovbehandlingsprosedyren ble opphevet 1.oktober 2009! Etter dette behandles lovsakene av Stortinget i fellesskap.

1.3.4 Sanksjon og sanksjonsnektelse

Grl.§78 fastslår at Kongen må signere loven. Det skjer ved Kongen i Statsråd. Først når Kongen har signert loven er den gyldig vedtatt. Loven publiseres så i et tidsskrift som heter Norsk Lovtidend som kommer ut jevnlig.

En fremgangsmåte som er tatt i bruk i de senere år i kontroversielle saker, er at regjeringen først legger fram en stortingsmelding hvor den gjør rede for saken og drøfter de prinsippspørsmål den reiser. Denne stortingsmeldingen blir diskutert i Stortinget, og kan gi grunnlag for et prinsippvedtak. Etter at man på denne måten har fått klarlagt stemningen i Stortinget, utarbeider regjeringen lovproposisjon, som behandles på vanlig måte i Odelsting o g Lagting.

Det er selve loven som Stortinget har vedtatt, men dokumenter som har vært utarbeidet i forbindelse med utformingen av loven, kan ha informasjonsverdi for hvordan loven er å forstå.

Kapittel 2. Avtalerett

Avtaler/ kontrakter en fundamentalt i verktøy i enhver næringsvirksomhet.

Ascehough, (1972)  ”En sammenknytning av to viljeserklæringer som går ut på å stifte rett og plikt for de opptredende parter”.

 Macneil (1980):  ”Kontrakt er relasjoner mellom parter for å muliggjøre utveksling over tid”.

 Kolltveit/ Reve, ”Prosjekt –  organisering, ledelse og gjennomføring”, Tano Aschehoug, (1998) “styring av økonomisk virksomhet er sterkt knyttet til styring av kontraktproblemer”

2.1 Oversikt

I avtaleretten har vi følgende rettskilder:

  1. Avtaleloven av 31.mai 1918 nr.4 –  offisiell forkortelse: avtl
  2. Vergemålsloven av 22.april 1927 nr.3 –
  3. Kong Christian den femtis Lov av 1687 – NL
  4. Bestemmelser i preseptorisk lovgivning (ufravikelige lover); eks. kjøpsloven §4(2), panteloven §1-2(2) etc.

2.1.1 Om avtaleretten

Avtaleretten dreier seg først og fremst om forholdet mellom to parter i er avtaleforhold og særlig om det er kommet til bindende avtale (kontrakt) mellom partene. En rekke betingelser må normalt være oppfylt for at for at det skal foreligge en bindende avtale, en rettslig forpliktende avtale.  En rettslig forpliktende avtale vil si at en av partene kan få oppfylt avtalen ved hjelp av rettsapparatet.

For at avtalen skal våre bindende, må to følgende betingelser være oppfylt:

  1. Selve avtalemekanismen må være korrekt gjennomført.
  2. Ingen ugyldighetsgrunn må foreligge.

Det er avtaleloven (avtl.) som regulerer de alminnelige avtalerettslige spørsmål i norsk rett.

2.1.1.1 Avtalemekanismen

De ulike faser i avtaleinngåelsen behandles i avtalelovens kap.1

Det sentrale spørsmål er ved hvilken handling eller unnlatelse det oppstår en bindende avtale, eller hvor grensen går mellom uforpliktende utsagn og forhandlinger på den ene siden og rettslig bindende handlinger på den annen side.

Avtalelovens kap.1 uttrykker et rollespill med to aktører som samhandler i tur og orden: tilbyder og akseptant. Hva som tilbys, varer eller tjenester eller begge deler, nevnes ikke i avtaleloven og reguleres i andre lover eks. kjøpsloven ved løsørekjøp og avhendingsloven ved avtaler om kjøp av fast eiendom. Utgangspunktet i dette rollespillet er at tilbud som utgår fra en bestemt tilbyder i en eller annen form til en eller flere bestemte mottakere, som spiller rollen som akseptant.

Norsk og nordisk avtalerett; løfteprinsippet  binder tilbyderen samtidig som det avgis  øvrige europeiske land; kontraktsprinsippet binder tilbyderen først når tilbudet er akseptert av akseptanten.

 2.1.2 Aksept

Godtagelse av et tilbud. Hvis det er fastsatt en bestemt akseptfrist i tilbudet, må aksept skje innen det fastsatte tidspunkt. Er det ikke nevnt noen særlig frist, vil omstendighetene avgjøre når aksept må skje. I alle tilfeller skal dog adressaten ha en etter omstendighetene rimelig betenkningstid. (Avtaleloven av 31. mai 1918.)

Kilde: Aksept: jus. (2011, 9. desember). I Store norske leksikon. Hentet 1. mars 2015 fra https://snl.no/aksept%2Fjus.

2.1.2.1 Beregning av akseptfrist

Hyppig tvistepunkt; er avtalen akseptert for sent – og derav ikke bindende?

For å ta stilling til om tilbudet er akseptert for sent må man først bringe på det rene hvilken akseptfrist som gjelder i det konkrete tilfellet. Altså; hvor lenge er tilbyderen forpliktet til å stå ved tilbudet? Motsatt; fra hvilket tidspunkt kan en aksept avvises som for sen?

Hvor lang er akseptfristen?

Avtalefrihet jf. avtl.§1 som innebærer at tilbyder står fritt til å fastsette hvor lang frist som skal gjelde.  Lovens regler står tilbake for ( i rangert rekkefølge):

  1. selve avtalen mellom partene, deretter
  2. bransjepraksis
  3. annen sedvane

Først når det ikke er holdepunkter for en løsning ved hjelp av kildene som er oppramset ovenfor, kommer avtalelovens bestemmelser til anvendelse.

Hvor lenge er tilbyder rettslig forpliktet av sitt tilbud?

Avtl.§2,1 gir utgangspunktet; den oppgitte akseptfrist  eventuelt innen rimelig tid / iht. bransjepraksis dersom ingenting er sagt om når akseptfristen utløper.

Hva innebærer det at aksepten må være kommet frem til tilbyder innen rimelig tid?

Oversendelse av aksept skjer i tre stadier:

  1. Avsendelse
  2. Fremkomst
  3. Kunnskap

Tilbyderen er bundet allerede etter stadium 2.

2.1.2.2 Forsinket aksept

Forsinket aksept: En aksept som kommer fram etter akseptfristens utløp jf.avtl.§2 og §3.

Hovedregel: Avtl.§4, 1.ledd:

  1. Tilbudet faller bort
  2. Tilbyderen er ikke lengre bundet
  3. Aksepten blir regnet som et nytt tilbud, som binder avgiveren i rimelig tid

Unntak:    Avtl.§4, 2.ledd:  Bindende avtale er likevel inngått hvis:

  1. Hvis akseptanten (avsenderen) faktisk går ut fra at aksepten er kommet fram i tide, og (dvs. dobbeltvilkår).
  2. Tilbyderen (mottakeren) burde forstått dette.

Dette gjelder likevel ikke dersom tilbyderen uten ugrunnet opphold gir meddelelse om forsinkelsen til akseptanten.

2.1.2.3 Tilbakekallelse av aksept

Avtl.§7: Aksept kan rettsgyldig tilbakekalles dersom dette skjer før eller samtidig med at aksepten kommer til mottakerens kunnskap. Tilsvarende gjelder for tilbakekall av tilbud.

Unntak: Avtl.§39, 2.pkt. (dvs. 2.setning): Forsinket tilbakekall kan rent unntaksvis gjøres gjeldende etter at fremkommet  og kommet til kunnskap;

  1. Særlige grunner tilsier det og
  2. Mottakeren ennå ikke hadde innrettet seg på grunnlag av tilsagnet.

2.1.2.4 Ugyldighet og mangler

Selv om avtalemekanismen er gjennomført (avtl.kap.1) kan selve avtalen likevel være ugyldig. Ugyldighetsgrunnene faller i fire grupperinger:

  1. Mangler ved form
  2. Mangler ved avtaleinngåelsen (tilblivelsen)
  3. Mangler ved avtalens innhold (materielle mangler)
  4. Mangler ved partens person, habilitet eller kompetanse

Formkrav

Hovedregelen i norsk avtalerett er at det kreves ingen formkrav for at en avtale skal være inngått og gyldig. Muntlige avtaler er like bindende som skriftlige.

NB: Blir man uenig om avtalens innhold blir det vanskeligere å bevise hva som ble avtalt når avtalen kun kom til uttrykk i muntlig form.

På enkelte rettsområder er det imidlertid krav til skriftlighet. Loven stiller absolutt krav til skriftlighet ved:

  • Ektepakt jf.arveloven
  • Arbeidsavtaler, aml.§55C og 55D
  • Oppsigelse i arbeidsforhold, aml.§57
  • Oppsigelser i husleieforhold, husleieloven §9-7,1.ledd
  • Avtaler om salgspant, pantel.§3-17
  • Tariffavtaler, arbtvl. §3 nr.1: Skriftlig avtale
  • Kausjonsavtaler med bank og lignende, finansavtalel.§61(1).

Slike avtaler vil uten videre være ugyldige dersom de kun er inngått muntlig.

2.1.3 Fullmektig

Utgangspunkt ved avtaleinngåelser; avtalen skaper bare rettigheter for partene. En avtale er som hovedregel bare bindende for partene dersom de personlig har inngått den. Et unntak fra denne hovedregelen kalles representasjon; en person opptrer på vegne av en annen og avgir et løfte på vegne av en annen slik at den andre blir bundet som om det var han selv som hadde inngått avtalen (aktiv representasjon). En person kan dessuten motta på en annens vegne (passiv representasjon). I og med at utgangspunktet er at avtaler må inngås personlig, krever representasjon et særlig rettsgrunnlag; enten ved lov eller gjennom avtale. Eksempel på legal representasjon er verge som opptrer på vegne av en umyndig.

Dersom representasjonen skjer på avtalegrunnlag har vi å gjøre med et fullmaktsforhold. Slik representasjon kan det være stort praktisk behov for i mange sammenhenger.

Begreper: 

Hovedmann/ fullmaktsgiver og mellommann/ fullmaktsmottaker, også kalt fullmektig.

 2.1.3.1 Rettsvirkningen av fullmaktsforhold:

Når fullmektigen inngår en avtale iht. fullmakten er det fullmaktsgiver som blir rettslig bundet.

Dette er fastslått i avtl.§10, 1.ledd hvor det heter at dersom fullmektigen avgir en viljeserklæring i fullmaktsgiverens navn og innenfor fullmaktens grenser, stifter viljeserklæringen rett og plikt umiddelbart for fullmaktsgiveren.

Den viljeserklæring fullmektigen avgir blir bindende for fullmaktsgiveren som om han selv hadde avgitt den. Uttrykket “umiddelbart” understreker at fullmaktsgiveren blir bundet uten noen ytterligere godkjennelse fra fullmaktsgiverens side.

2.1.3.2 Fullmektigens rolle

Fullmektigen er en mellommann og er ikke selv part avtalen. Fullmektigen kommer ikke i noe avtaleforhold til den annen part dersom han inngår avtalen i fullmaktsgiverens navn. Inngår fullmektigen avtalen i eget navn er blir han selv bundet og fullmaktsgiveren blir ubundet. Imidlertid kan fullmektigen komme i erstatningsansvar dersom han handler i strid med fullmaktens grenser og de instrukser fullmektigen har gitt ham.

2.1.3.3 Fullmaktsreglenes formål

Å gjøre fullmaktreglene til et fullgodt rettslig alternativ til den ordinære avtaleinngåelse mellom partene personlig.

De ulike typer fullmaktstyper
  1. Selvstendig fullmakt

En selvstendig fullmakt kan ha forskjellige former, se avtl.§§13 – 18.

En alminnelig form for fullmakt er det avtl.§16 kaller skriftlig fullmakt, dvs. et skriftlig fullmaktsdokument som fullmaktsgiveren overleverer fullmektigen for at denne skal kunne fremvise dokumentet for tredjemann (selger) som et selvstendig og synlig bevis for at fullmektigen har rett til å binde fullmaktsgiveren. En annen form for selvstendig fullmakt foreligger når fullmaktsgiveren har bragt fullmakten til tredjemanns kunnskap ved en særskilt erklæring til ham, jf.avtl.§13. Det sentrale er at selgeren har fullmaktgiverens ord for at det foreligger fullmakt. Se også avtl.§14, kunngjøring i aviser og lignende. Lite brukt.

Dersom fullmektigen avgir en viljeserklæring i fullmaktsgiverens navn og innenfor fullmaktens grenser, stifter viljeserklæringen rett og plikt umiddelbart for fullmaktsgiveren jf.avtl.§10, 1.ledd. “Fuldmagtens grænse” finner man frem til ved en objektiv fortolkning av den erklæring som fullmaktsgiveren rettet til selgeren. Fastleggingen av en stillingsfullmakt må skje på bakgrunn av hva som er vanlig for vedkommende yrke. Forutsetningen for at fullmaktsgiveren blir bundet er at medkontrahenten er i aktsom god tro, jf. avtl.§11, 1.ledd, hvor det fastslås at dersom fullmektigen har handlet i strid med forskrifter som fullmaktsgiver har gitt ham, og forsto tredjemann det eller burde ha forstått det, blir viljeserklæringen ikke bindende for fullmaktsgiveren, selv om det ligger innenfor den skriftlige fullmakten. Dette dreier seg altså om interne instrukser som ikke er gjort direkte kjent overfor selger.

  1. Uselvstendig fullmakt (oppdragsfullmakt)

Uselvstendig fullmakt/ oppdragsfullmakt er i avtl.§18 beskrevet som en fullmakt som bare er meddelt gjennom en erklæring fra fullmaktsgiveren til fullmektig. Her forutsettes det med andre ord at fullmaktsgiveren ikke har foretatt seg noe utad som kan gi tredjemann en begrunnet tillit til at det foreligger et fullmaktsforhold. Fullmakten er her bare det interne rettsforhold mellom fullmaktsgiver og fullmektig.

Også når det gjelder oppdragsfullmakt gjelder avtl.§10, 1.ledd.

Selger blir ikke på noen måte meddelt at det foreligger et fullmaktsforhold. Hvorvidt fullmektigens interne instrukser er overholdt er avgjørende for om kjøpet binder fullmaktsgiver, jf. avtl.§11, 2.ledd. Dette selv om kjøper ikke var kjent med at han inngikk avtale med en fullmektig. En §18 fullmakt er bare et internt avtaleforhold mellom fullmektig og fullmaktsgiver gjennom en instruks.

 2.2 Tolkning av avtaler

Tolkningens formål er å finne frem til partenes felles vilje slik denne var ved avtaleinngåelsen, uansett hvordan den kom til uttrykk.

Utgangspunktet for tolkningen er at:

  • Etterfølgende endringer i oppfatning er uten betydning.
  • Den felles vilje må ha kommet til uttrykk fra begge parter slik at de begge kjente til den.

Avtalen skal være et resultat av felles forhandlinger hvor begge parter skal ha hatt anledning til å la sin vilje komme til uttrykk i avtalen. Er dette ikke tilfelle, foreligger ingen felles partsvilje. Problematisk: Standardavtaler. Lite rom for individuelle tilpasninger. Ingen egentlig felles partsvilje, i alle fall ikke hos begge parter. Derfor avgjørende vekt på ordlyden:

  • Ordenes alminnelige betydning skal legges til grunn ved tolkningen.
  • Tvilstilfeller skal tolkes mot den som burde ha uttrykt seg klarere. Det er normalt den som har utformet kontrakten som burde ha uttrykt seg klarere.

Ved fortolkning av standardkontrakter i forbrukerforhold, gjelder dessuten regelen i avtl.§37, 1.ledd nr.3 som lyder:

”Ved tvil om tolkningen av et avtalevilkår, skal vilkåret tolkes til fordel for forbrukeren”.

 Viktig å være klar over at en avtale vil aldri kunne regulere alle sider i et kontraktforhold:

  • Uforutsette omstendigheter kan inntreffe. I så fall må avtalen utfylles av rettsregler:
  • Tvingende (preseptoriske) lovregler anvendes på bekostning av motstridende avtalebestemmelser, eks. i forbrukerkjøp.
  • Fravikelige (deklaratoriske) lovregler anvendes når avtalen selv ikke regulerer forholdet uttrykkelig.
  • Fast praksis i handelsforhold gis tilsvarende anvendelse som deklaratoriske lovregler.
  • Tidligere forretningsforbindelse mellom partene kan gi holdepunkter for en felles vilje.

Andre støttepunkter ved tolkningen:

  • Analogier fra lignende avtaletyper
  • Anvendelse av almene rettsprinsipper.

Kapittel 3. Organisering og drift av rederiet

3.1 Innledning

Kjøp, vedlikehold, personalansvar, inngåelse av forhyringskontrakter, fraktavtaler osv. fordrer at et skip drives av et selskap som sørger for at disse oppgavene fortløpende blir ivaretatt. Drift av skip fordrer altså at det må stå et rederi – dvs. et selskap bak driften. Selskapet må ha en organisasjons- og ansvarsform som oppfyller de krav norsk selskapskapslovgivning oppstiller. Rederivirksomheten kan velge mellom forskjellige organisasjonsformer; selskaper med eller uten personlig ansvar for selskapet forpliktelser. I noen tilfeller vil rederivirksomheten med fordel kunne benytte seg av en selskapsform som innebærer en økonomisk ansvarsbegrensning for eierne av rederiet, i andre tilfeller vil et selskap med fullt personlig ansvar for selskapsdeltakerne bli valgt grunnet skattemessige hensyn.

“Reder, etter sjørettslig terminologi den eller de personer som utstyrer og driver et skip for egen regning. Normalt er rederen også eier av skipet; han kan imidlertid ha leid det (sluttet det på bare boat charter) eller ha rekvirert det til bruk. En vanlig tids- eller reisebefrakter er derimot ikke reder. Det er rederen som ansetter skipsfører og mannskap og som bærer husbondsansvaret for dem. Rederen kan være en enkeltperson eller en sammenslutning, f.eks. et ansvarlig selskap eller et aksjeselskap; det sistnevnte er det vanligste. Hvis skipet drives av et partrederi, ansees alle parteiere som (part)redere. I daglig tale betegnes ofte også direktører og disponenter i skipsaksjeselskaper som (skips)redere.”

Kilde: Reder. (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Hentet 1. mars 2015 fra https://snl.no/reder.

3.2 Drift og selskapsform

Det er nødvendig å oppstille definisjoner av disse begrepene fordi man i dagligtalen ofte vil legge et annet og videre innhold i disse begrepene enn hva tilfellet er ved juridisk terminologisk bruk av ordet. Det juridiske innholdet av disse begrepene er følgende:

  1. Rederi/reder: Personer eller sammenslutninger av personer som gjør seg i næring å eie/ drive skip og skipsfart
  2. Risiko: Forhold som kan føre til tap av egne verdier hvor man selv gar liten innflytelse på hendelsesforløpet. To varianter her: Risiko for personlig økonomisk tap og risiko for økonomisk tap for rederiet. Ved personlig selskapsform vil dette være to sider av samme sak.
  3. Ansvar: Erstatningsrettslig ansvar ved at skadelidt person/ rederi reiser krav om erstatning for det øknomiske tap de er blitt påført av rederiet. Begrepet omfatter også ansvar i form av straff idømt av rettssystemet og bedriftsinterne reaksjoner på tjenesteforsømmelse.

3.2.1 Risikobegrepet og selskapform

3.2.1.1 Selskapsform

De økonomiske konsekvensene av rederens risiko og ansvar kan begrenses gjennom valg av organisasjonsstruktur og ulike selskapsformer. Dette har imidlertid generell gyldighet for styring av risiko og ansvar ved enhver næringsvirksomhet. Ved valg av visse selskapstyper/ organisasjonsform kan man oppnå et skille mellom næringsøkonomi og privatøkonomi; Man kan oppnå en ansvarsbegrensning mht. personlig økonomisk ansvar for rederiets forpliktelser. Man skiller altså ut en del av sin formue og skyter den inn i et aksjeselskap; går selskapet konkurs taper man kun den innskutte aksjekapital. Dette kan også gjøres for hvert enkelt skip.

3.2.1.2 Enkeltmannsforetak

Definisjon: Selskap med èn deltaker som har ubegrenset ansvar for selskapets økonomiske forpliktelser. Selskapet og privatperson utgjør samme  juridiske enhet. Skal selskapet ha flere deltakere med ubegrenset personlig ansvar, må selskapsformen partrederi benyttes.

AnsvarsformUbegrenset personlig ansvar for selskapets forpliktelser.

Lovgrunnlag: Ikke særskilt lov. Inngår avtale med eier av enkeltmannsforetak på samme måte som med privatperson ellers. Eieren opptrer i eget navn og forplikter kun seg selv.

Firmabetegnelse: Eierens eget navn; ”Enkeltmannsforetak Ola Normann” eller ”firma Ola Normann”

Innskuddsplikt: Ikke naturlig å snakke om innskuddsplikt her. Eierens private eiendeler og selskapets aktiva inngår i samme juridiske enhet. Når det ikke er et skille mellom privatøkonomi og næringsøkonomi, kan man ikke snakke om ”innskudd” fra privatøkonomi til enkeltmannsforetaket; – alt inngår i felles juridisk enhet.

Oppløsning/ utløsning:  Enkeltmannsforetak kan slettes i foretaksregisteret, men kravene mot eieren består. Ikke mulig å tre ut av enkeltmannsforetak da vi har å gjøre med et personlig selskap; dvs. selskapets eksistens er tilknyttet en bestemt persons eksistens.

3.2.1.3 Partrederi

( tilsvarer ansvarlig selskap (ANS); i lov om ansvarlige selskaper §1-1, 4.ledd står imidlertid at ”loven gjelder ikke for partrederier etter sjøloven kap.5. Partrederi reguleres derfor utelukkende av sjøloven kap. 5)

Definisjon: Med partrederi forstås selskap som har til formål å drive  rederivirksomhet og hvor medlemmene hefter ubegrenset for selskapets forpliktelser, enten solidarisk eller i forhold til sine andeler i selskapet; sitat fra sjøloven §101, 1. ledd.

Ansvarsform:  Selskapetsdeltakerne (dvs. eierne)  har ubegrenset personlig økonomisk ansvar for selskapets forpliktelser.

To varianter:

  1. Solidaransvar; alle krav mot selskapet kan avkreves en av deltakerne (en for alle – alle for en).
  2. Delt ansvar; (-må avtales særskilt da solidaransvar er utg.pkt.) Selskapsdeltakerne svarer for brøkmessig andel av selskapets forpliktelser slik at alle deltakernes ansvar til sammen utgjør 100%.  Ansvaret er ikke oppad beløpsmessig begrenset.

Lovgrunnlag:   Partrederi er regulert i sjøloven av 24.juni 1994 kap. 5.

Firmabetegnelse:   Firmaets egennavn og organisasjonsform, eksempelvis K ship Shipping ANS (solidaransvar) eller K ship Shipping DA (delt ansvar iht. avtalt brøk)

Innskuddsplikt:      Ikke innskuddsplikt på stiftelsestidspunktet. Imidlertid fastslår sjøloven §111 at ”for å dekke de utgifter som rederiets virksomhet krever, påligger det enhver partreder å yte bidrag i forhold til sin part i rederiet.” Med andre ord. tilskuddsplikten styres av selskapets fortløpende kapitalbehov.

Oppløsning/ utløsning:   Den enkelte partreder har i medhold av sjøloven §116 rett til å forlange rederiet oppløst med seks måneders varsel. Medrederne kan imidlertid motvirke dette ved å utløse den som forlanger oppløsning ved å yte ham vederlag for sin  selskapsandel hvor han deretter trer ut av selskapsforholdet.

3.2.1.4 Kommandittselskap

Definisjon: Selskap hvor minst en av deltakerne har ubegrenset ansvar for selskapets forpliktelser og minst en annen deltaker har begrenset ansvar med en fastsatt sum for selskapets forpliktelser.

Ansvarsform: Blandet ansvarsform:  Komplementar med ubegrenset personlig ansvar og en eller flere kommandittister med ansvar begrenset oppad til avtalt ansvarsbeløp.

Lovgrunnlag  Selskapsloven av 21.juni Nr. 83 av 1985.

Firmabetegnelse:  Firmaets egennavn og organisasjonsform, eksempelvis  ”K ship Shipping KS” eller ”kommandittselskapet K ship”

Innskuddsplikt: Komplementaren har ubegrenset innskuddsplikt jf. ubegrenset personlig ansvar. Komplementaren skal skyte inn minst en tidel av den samlede selskapskapitalen.

Kommandittistene har innskuddsplikt etter hva som er avtalt i selskapsavtalen.  Selskapsloven §3-5, 1.ledd fastslår imidlertid at hver enkelt kommandittist må skyte inn minst 20.000 kroner.

Minst to femdeler av selskapskapitalen skal være bunden selskapskapital som skal innbetales til selskapet og som deltakerne ikke kan disponere fritt over.

Innskuddsfrister:

Før selskapet kan registreres i foretaksregisteret må minst en femdel av selskapskapitalen være innbetalt.  Ytterligere minst en femdel skal være innbetalt senest to år etter at selskapet er registrert.

Oppløsning/ utløsning:  Kommandittistenes andeler kan selges på samme måte som aksjeandeler. De øvrige deltakerne må imidlertid samtykke i hvem som kan kjøpe andelen jf. selskapsloven §2-28. Den enkelte deltaker kan dessuten med 6 måneders skriftlig varsel si opp sitt deltakerforhold og kreve seg utløst av selskapet. Utløsningssummen fastsettes til det andelen er verd ved oppsigelsesfristens utløp jf. selskapsloven §2-32, 1.ledd.

3.2.1.5 Akseselskap

Definisjon: Selskap hvor ingen av deltakerne har personlig ansvar for selskapets Forpliktelser. Deltakernes ansvar for selskapets forpliktelser begrenser seg til den enkeltes aksjeinnskudd.

Ansvarsform:   Begrenset ansvar for selskapets deltakere (aksjonærene)

LovgrunnlagAksjelovene av 13.juni 1997 nr.44 og 45.

Firmabetegnelse:  Firmaets egennavn og organisasjonsform, eksempelvis ”K ship AS” eller ”Aksjeselskapet K ship”

Innskuddsplikt: Aksjeinnskudd i private aksjeselskaper; til sammen 100.000 kroner jf. lov nr. 44. Aksjeinnskudd i allmennaksjeselskaper; Til sammen 1.000.000 kroner jf.lov nr. 45.

Oppløsning/ utløsning: Aksjeandelene kan selges fritt. I private aksjeselskaper må øvrige eiere samtykke    i hvem som kan kjøpe aksjene hos en eksisterende aksjonær jf. aksjeloven §4-15, 1.ledd. Selskapet kan besluttes oppløst av generalforsamlingen jf. aksjelovene §16-1. Aksjonær kan tvangsutløses eller kan kreve sin andel utløst mot vederlag jf. aksjelovene §§4-24 og 4-25.

3.3 Organisering i et internasjonalt perspektiv

3.3.1 Utgangspunkt

Norge – og mange andre tradisjonelle sjøfartsland har over tid utviklet seg til å bli høykostnadsland. Dette rammer våre nasjonale interesser i sjøfarten spesielt hardt

3.3.2 Konsekvenser

Konsekvensene av denne utviklingen er at skipsfart kan drives billigere fra andre land. Utflaggingsproblematikken er blitt søkt imøtekommet med Lov om Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS). ønsket om utflagging kan imidlertid fortsatt være tilstede ved at de statlige rammebetingelser i et annet land er gunstigere. Av denne grunn får norsk skipsfart – som typisk har bestått i å utføre transport fra et fremmed land til et annet – en konkurransemessig svakere stilling i forhold til markeder der det er lastepreferanseordninger ( dvs. at last til og fra et land for en viss prosentdels vedkommende prinsipielt skal transporteres med landets egne skip).

3.3.3 Mottiltak fra rederhold – ”joint ventures

Disse vanskelige konkurransemessige forhold leder ofte til at det etableres samarbeidsavtaler på tvers av landegrensene, såkalte ”joint ventures”. Et slikt samarbeid kan gå ut på at et selskap som har tilhold i land A og som har et større transportbehov, inngår en samarbeidsavtale med et norsk rederi om oppbygging av et shippingselskap i land A.

  • Dette selskapet, som eies av de to, skal stå for transporten, dels med egne, dels med leide skip.
  • Den tekniske og kommersielle ”know how” som trengs, vil i hvert fall i de første år komme fra det norske rederi. Slikt pool-samarbeid kan også være et rent nasjonalt prosjekt.

Pool-samarbeid og ”joint ventures” som virkemidler for styrket markedsposisjonUtgangspunktet i de fleste markeder er at størrelse gir konkurransemessig styrke. Slik er det også i rederirforhold.

Størrelse kan bla. oppnås ved at flere rederier blir slått sammen (fusjon) eller ved at flere rederier inngår i en gruppe (et konsern)  –  karakterisert ved at det i betydelig utstrekning er de samme eierinteresser bak hvert rederi, og at rederiene har en felles disponerende reder som har en dominerende eierinteresse i de enkelte rederiene.

Vesentlige stordriftsfordeler kan imidlertid oppnås uten at de enkelte rederier oppgir sin selvstendighet, og uten fellesskap på eiersiden.Det kan skje gjennom ulike former for samarbeide, med betegnelser som ofte ikke har noen presis definisjon. Blant de hyppig brukte navn er de engelske ”pool” og ”joint venture”.

Det karakteristiske for både pool og joint venture er at det dreier seg om samarbeide mellom rederier som beholder sin juridiske identitet. Det samarbeide eller fellesskap som etableres på kontraktsmessig grunnlag, kan konkretiseres i dannelsen av et operativt fellesorgan som er en selvstendig juridisk person. Det opprettes for eksempel. et aksjeselskap som ivaretar de felles interesser. Samarbeidet kan også skje gjennom et ansvarlig selskap – imidlertid kan samarbeidet være så vidt svakt eller begrenset at det ikke er et selskap i selskapslovgivningens forstand.

Det sentrale innhold i et joint venture er at flere aktører samarbeider innenfor rammen av et avtalt fellesskap om å oppnå et økonomisk resultat med overskuddsdeling til deltakerne. På samme måte kan det være med en pool, men betegnelsen pool brukes også om konkurransebegrensende avtaler hvor hensikten er å regulere deltakernes konkurranse innad og helst holde andre ute fra vedkommende fart.

3.3.3.1 Befraktningspoolen

Befraktningspool er en av flere typer samarbeidsformer innefor kategorien pool/ joint venture samarbeid.

Samarbeid om felles markedsføring

Dette innebærer at flere rederier går sammen om å markedsføre sin tonnasje i fellesskap, ofte i et eget aksjeselskap etablert i forbindelse med samarbeidet. Det etablerte aksjeselskapet står for markedsføring og befraktning av de skip som deltakerne er forpliktet eller berettiget til å la gå inn i poolen.

Styring og ledelse av poolselskapet

Poolselskapet har sin daglige ledelse, og de deltakende rederier utøver sin innflytelse i egenskap av aksjonærer i poolselskapet  – mao. gjennom generalforsamlings- og styrebeslutninger.

Bemanning og vedlikehold

Bemanning og vedlikehold av skipene påhviler det enkelte rederi, som også sørger for skipets forsikringer. Skipene anses som sluttet på tidscertepartivilkår til poolen, og betyr at kapitalutgifter så vel som de reiseuavhengige driftsutgiftene (bemanning, proviant, reparasjoner, forsikringspremier) skal bæres av det enkelte rederi.

De reiseavhengige utgifter (bunkers, havneutgifter mv) samt administrasjonskostnadene dekkes av de innkomne frakter fra de kontrakter som poolen har sluttet.Etter at også det som kreves for den løpende drift er holdt tilbake, skal overskuddet fordeles på deltakerne.

Overskudd

Fordelingen skjer etter såkalte ”pool-points”:   Hvert skip får i henhold til megleransalg sine pool-points, basert på den tidsfrakt skipet antas å kunne tjene i en viss periode. Poolens nettooverskudd, for eksempel en måned, divideres med den samlede sum av pool-points for de deltakende skip. Hvert skips rederi får så dette beløp mulitpilisert med skipets pool-points.

Det må imidlertid justeres for off hire; har skipet vært på verksted skal det ikke ha andel i overskuddet for verkstedtiden ( dvs. at skipets pool-points ved fordelingen av overskuddet i vedkommende måned blir: normal points x antall operative dager/ månedens dager).

Slike poolavtaler vil gjerne ha detaljerte regler om hvilke skip som skal seile i poolen, hvorvidt det er adgang til å trekke skip ut av poolen og om oppløsning av hele poolsamarbeidet.

 Kapittel 4. Mannskapsrett

Temaet i dette kapittelet bygger på reglene om skipsførerens (kapteinens) rettsforhold og mannskapets tjenesteforhold.

Dette innbefatter rettsreglene som regulerer de ansattes oppgaver og ansvar om bord og hvilke rettigheter og plikter disse har gjennom sitt ansettelsesforhold i rederiet.

4.1 Historikk

Reglene om skipsførerens og mannskapets tjenesteforhold avvek tidligere sterkt fra reglene for landjordens tjenesteforhold.

Dette hang sammen med særpregede forhold ved sjømannslivet; skipet er et lite samfunn for seg selv, kanskje langt fra hjemlandet. Grensen mellom arbeidstid og fritid blir mindre klar om bord, og det er ikke noe skarpt skille mellom arbeidsplassen og oppholdsstedet i fritiden.

Reglene om tjenesteforholdene til sjøs har imidlertid entydig utviklet seg i retning av reglene på landjorda. Temaet på denne forelesningen er hvordan reglene er pr i dag.

4.2 Lovgivning

Hovedloven er Skpsarbeiderloven. Ved siden av denne er det en rekke andre lover av betydning, blandt annet Skipssikkerhetsloven nr.9 av 2007 §§ 23 og hviletid

4.2.1 Skipsikkerhetsloven

I tillegg til sjømannsloven som skal skipssikkerhetsloven sikre sjøfolks rettigheter i forhold til rederiet herunder en rekke regler som skal ivareta kravene om sikkerheten til sjøs.

Herunder nevnes at det med utgangspunkt i så vel skipssikkerhetsloven som sjømannsloven er det gitt en rekke forskrifter vedrørende kvalifikasjonskrav til den enkelte, arbeidsforhold og arbeidsmiljø. (se s.399 i lovsamlingen). Dette i tillegg til regler om krav til et skips egenskaper og sikkerhetsutstyr.

Disse reglene ivaretar ikke bare de ansattes sikkerhet men også miljøet ved at miljøkatastrofer forebygges, og forebygger materielle skader.

4.2.2 Arbeidsmiljøloven

I henhold til Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. av 2005 (arbeidsmiljøloven).gjelder ikke denne loven for sjøfartsforhold:

§1-2. Hva loven omfatter:

(1) Loven gjelder for virksomhet som sysselsetter arbeidstaker, med mindre annet er uttrykkelig fastsatt i loven.

(2) Unntatt fra loven er:

a. sjøfart, fangst og fiske, herunder bearbeiding av fangsten ombord i skip

b. militær luftfart som omfattes av luftfartsloven. Departementet kan gi forskrift om unntak fra loven for sivil luftfart og annen statsluftfart enn militær luftfart og om særregler for slik luftfart.

Ved en lovendring av 31.mai 1985 nr.37 ble det foretatt en tilpasning av sjøfartslovgivningen med arbeidsmiljølovens prinsipper. Dette slik at reglene for sjøfarten nå er søkt tilpasset landjordas regler bla. i følgende sentrale lover:

  • Sjømannsloven av 30.05.75 (s.352 i lovsamlingen)
  • Forskrift om arbeids- og hviletid på norske passasjer- og lasteskip nr.705 av 2007 (s.470 i lovsamlingen).

I NIS-loven av 1987 fravikes imidlertid en del av disse bestemmelsene hva gjelder regler om arbeidstid og tariffbestemmelser om lønn.

4.3 Tariff

Som på landjorda spiller tariffavtalene her en viktig rolle. Disse inngås mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene.

Tariffavtalene trekker opp rammene for hva som kan bestemmes i den individuelle tjenesteavtale (forhyringskontrakten). Eks. kan sjømannen kreve hyre etter tariffavtalen selv om forhyringsavtalen fastsetter en lavere lønn enn det minstekrav tariffavtalen fastsetter.

Tariffavtalene gir regler om langt mer enn hyre og tillegg av forskjellige slag; på en rekke     punkter presiseres og utvides de rettigheter en sjømann har etter sjømannsloven. En tariffavtale er en avtale inngått mellom arbeidstakerorganisasjonen og arbeidsgiverforeningen, gjerne kalt ”Hovedavtalen”.

Tariffavtalen regulerer de overordnede prinsipper i arbeidsforholdet. Ytterligere tilpasninger må skje gjennom individuell arbeidsavtale. Arbeidstakerorganisasjonen kan ha underavdelinger – ofte kalt forbund. Hvert enkelt forbund inngår også egne tariffavtaler med arbeidsgiverorganisasjonen på tilsvarende nivå.

For de som er fagorganisert fungere tariffavtalen som en fastlegging av minstevilkår for de ansatte. Tariffavtalen kan ikke inneholde bestemmelser som svekker de minstekrav som sjømannsloven eller annen ufravikelig vernelovgivning fastsetter. Tariffavtalen vil derfor normalt gi arbeidstakerne rettigheter utover det som er fastsatt i preseptorisk lovgivning.

4.3.1 Innhold i tariffavtale

Bestemmelser om:

  • Ansettelse og oppsigelse
  • Arbeidstid og skiftordninger
  • Lønn og avlønningssystem
  • Overtidsregler; antall timer tillatt overtid; overtidstillegg
  • Ulempetillegg
  • Nattillegg
  • Sikkerhetsøvelser
  • Kurs
  • Ferie og feriepenger
  • Helligdagsgodtgjørelse
  • Reiseregulativ
  • Permisjonsregler
  • Regler om kollektiv forsikring

4.4 Arbeidsavtalen

4.4.1 Typer arbeidsavtaler

Fast ansettelse ansettelse på oppsigelse. Må sies opp for at arbeidsforholdet skal opphøre. Dette da fast ansettelse innebærer et ikke-tidsavgrenset arbeidsforhold. Eventuelt først med en prøvetid på 6 mnd. med gjensidig oppsigelsesfrist på 14 dager.

Ansettelse for et bestemt tidsrom gjelder for en bestemt reise eller tur evt, midlertidig ansettelse for arbeid av forbigående varighet

4.4.2 Opphør av arbeidsavtalen

En arbeidsavtale bringes normalt til opphør ved en oppsigelse. Med dette menes at en av partene, arbeidsgiver eller arbeidstaker ber om å få fratre stillingen. Begge parter kan si opp avtalen innenfor de avtalte/lovfestede oppsigelsesfrister.

Unntak fra hovedregelen om at oppsigelsesfristen må utløpe før arbeidsavtalen trer ut av kraft:

  • når arbeidstakeren blir avskjediget
  • sjømannens rett til å fratre straks ved nærmere bestemte situasjoner (lovregulert)

4.4.2.1 Oppsigelsesfristens lengde

Sjømannsloven inneholder oppsigelsesfrister av forskjellig lengde etter hvor lenge sjømannen har vært ansatt i rederiet.

Generell frist; 1 mnd. -> kan fravikes i tariffavtale Vilkår; sjømannens oppsigelsesfrist må ikke være kortere for den ansatte enn for rederiet. Det er ikke adgang til å avtale at tjenesteforholdet opphører pga visse omstendigheter.

4.4.2.2 Fri hjemreise og fratredelseshavn

Dette er regulert i sjømannsloven:

 §6. Fratredelseshavn ved ansettelsesforholdets opphør.

Dersom oppsigelsesfristen eller et ansettelsesforhold for bestemt tid utløper eller et arbeid av forbigående varighet er avsluttet mens skipet er i sjøen, gjelder ansettelsesforholdet til skipet kommer i havn. (Ansettelsesforholdet opphører ikke i havner som bare anløpes for å bunkre, bringe i land syke og skadde og heller ikke ved andre uforutsette, kortvarige anløp av hensyn til de ombordværendes, skipets eller lastens sikkerhet. 

Er det ikke avtalt noe om fratredelseshavn,  har sjømannen rett til fri reise med underhold til sitt bosted hvis ansettelsesforholdet sies opp av rederiet; opphører ved utløpet av en bestemt tid; eller etter at arbeid av forbigående varighet er avsluttet. Det samme gjelder når en sjømann som er ansatt for en bestemt reise, blir stående i tjenesten etter at reisen er endt, uten at ny skriftlig avtale om fratredelseshavn er inngått.

Rederiets plikter etter annet ledd skal dog anses oppfylt ved at sjømannen gis rett til fri reise med underhold til det sted hvor han oppholdt seg ved inngåelse av ansettelsesavtalen,

eller hvis sjømannen ønsker det, til den havn han tiltrådte tjenesten om bord. Dette gjelder bare når myndighetene på vedkommende sted ikke nekter han adgang til landet eller for å gi han adgang krever en sikkerhet som sjømannen ikke kan stille.

Selv om fratredelseshavn er avtalt har sjømannen rett til fri reise med underhold som nevnt i annet og tredje ledd hvis ansettelsesforholdet sies opp av rederiet; et ansettelsesforhold som opphører ved utløpet av en bestemt tid; eller etter at arbeid av forbigående varighet er avsluttet i forbindelse med at skipet går i opplag eller mister retten til å føre norsk flagg eller overføres til annet norsk rederi.

Bestemmelsene i annet, tredje og fjerde ledd får ikke anvendelse når sjømannen har mistet retten til fri reise etter § 28 nr. 4.

Reise med underhold etter denne lov omfatter også kost og losji under reisen og i nødvendig ventetid før og under reisen.

§7. Sjømannens rett til å fratre etter seks måneders tjeneste om bord.

Selv om annet følger av ansettelsesavtalen, kan en sjømann når han har vært i sammenhengende tjeneste på samme skip eller på skip tilhørende samme rederi i seks måneder, fratre tjenesten på skipet i enhver havn unntatt havner som nevnt i § 6 første ledd annet punktum. Han må skriftlig varsle om fratreden minst en måned på forhånd. Dette gjelder selv om ansettelsesavtalen er blitt endret.

Bestemmelsen i første ledd gjelder også når sjømannen har gjort sammenhengende tjeneste i seks måneder som ledd i mannskapsmessig samarbeid, jfr. § 3 nr. 1 tredje ledd.

 §8. Sjømanns rett til fri hjemreise etter lengre tids tjeneste.

Sjømann som er norsk statsborger eller har sitt bosted i Norge har rett til fri reise med underhold til bostedet etter 6 måneders sammenhengende tjeneste i utenriks fart på samme skip eller skip tilhørende samme rederi.

Bestemmelsen i første ledd gjelder også når sjømannen har gjort sammenhengende tjeneste i seks måneder som ledd i mannskapsmessig samarbeid, jfr. § 3 nr. 1 tredje ledd.

Krav om fri hjemreise skal så vidt mulig fremsettes senest ved fratredelsen.

Sjømannen plikter å fortsette i tjenesten inntil 1 måned fra den dag fratredelse tidligst hadde kunnet skje, hvis det ikke kan skaffes kvalifisert mann i hans sted, eller hvis det kan påregnes at skipet innen denne tid kommer til havn hvorfra det er vesentlig billigere eller lettere å sende ham hjem.

Staten og det rederi sjømannen er i tjeneste hos ved fratredelsen, bærer hver sin halvpart av utgiftene ved hjemreise etter denne paragraf. Dette gjelder selv om sjømannen også har rett til fri reise for rederiets regning til sitt bosted etter annen bestemmelse i denne lov.

Har fratredelsen på grunn av sjømannens eller noen annens forhold ikke kunnet skje i havn som forutsatt i fjerde ledd, og reisen derved er blitt fordyret, kan Kongen ved forskrift bestemme at merkostnadene skal kunne kreves erstattet av den som har hindret slik fratredelse.

Kongen kan gi nærmere forskrift til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i denne paragraf.

Kongen kan i forskrift fastsette opptjeningstiden til mindre enn 6 måneder dersom skipet går i særlig krevende fart eller det mangler kort tid på full opptjeningstid og utgiftene ville bli vesentlig større om sjømannen skulle bli stående opptjeningstiden ut, eller andre helt særlige forhold foreligger.

For sjømann som ved inngåelse av ansettelsesavtale var under 18 år, kan Kongen gi særlig forskrift om retten til hjemreise og herunder fravike bestemmelsene i første, tredje og fjerde ledd.

Kapittel 5. Befraktning

5.1 Linjefart

Det som ligger nærmest opp til eierens transport av egne varer på egen kjøl er linjefart.

Det karakteristiske for linjefart er at eieren (linjeoperatøren) kunngjør at skipet (eventuelt flere skip) vil foreta regelmessige seilinger mellom visse havner og kan ta med gods mot et fraktvederlag som i prinsippet er opptjent når lasten er brakt frem til bestemmelsesstedet.

Normalt er det her tale om transport for en rekke medkontrahenter på samme reise. Dette nødvendiggjør at vareeierens rettigheter og plikter er trukket opp noenlunde eksakt fra begynnelsen av i booking-noten eller konnossementet, slik at linjen på forhånd vet hvilken havn lasten skal til.

Transportforpliktelsen omfatter normalt også lasting og lossing. Dette er normalt den mest rasjonelle løsningen. Medkontrahentens (oppdragsgiver) oppgave blir å levere godset på avskipningsstedet og ta imot det på bestemmelsesstedet.

Kort sagt: Driftsfunksjonene er fremdeles på eierens hånd på samme vis som når han transporterer sine egne varer; isteden for fordelen med å få egne varer transportert får han et fraktvederlag.

5.2 Certepartifart

5.2.1 Reisecerteparti

Reisecertepartiet innebærer at skipets eier påtar seg å flytte et kvantum gods av nærmere angitt art fra A til B mot et vederlag som står i forhold til godsmengden og transportstrekningen.

Den avtale som kommer til uttrykk i konnossementet er en form for reisebefraktning. Vanligvis vil konnossementet vedrøre mindre partier last i forhold til skipets kapasitet.

Gjelder avtalen derimot hele skipets kapasitet, brukes helst en annen reisebefraktningsvariant: den som nedfelles i reisecertepartiet (r/c).|

Sjøl. § 321 – omhandler befraktning – klargjør at den gjelder “hel – eller delbefraktning av skip“.

Reisebefraktning defineres her som “befraktning der frakten skal beregnes pr reise“.

Reisecertepartiet er altså en kontrakt undertegnet av (reise)bortfrakteren og (reise)befrakteren.

Denne kontrakten innebærer at bortfrakteren påtar seg å utføre en bestemt lastereise med et navngitt skip mot et vederlag som står i forhold til transporten.

Dersom lasting eller lossing tar lengre tid enn angitt i certepartiet (liggetiden er ute), må befrakteren betale et på forhånd stipulert beløp (demurrage) for den overskytende tid som brukes til å fullføre lasting eller lossingen.

5.2.2 Tidscerteparti

Gjennom tidscertepartiet forplikter transportøren seg til, i en  nærmere avtalt tidsperiode, å utføre de reiser befrakteren beordrer.

Vederlaget beregnes ikke etter transportert godsmengde, men på basis av den tid skipet står til befrakterens disposisjon.

Kontraktsformen tidsbefraktning er ulik reisebefraktning ved at (tids)befrakteren har den kommersielle ledelsen av skipet for den perioden tidscertepartiet gjelder.

Dette i motsetning til den nautiske ledelsen som er i behold hos bortfrakter. Den kommersielle ledelsen innebærer retten til å bestemme hvor skipet skal seile og  hva slags last skipet ta.

Bortfrakteren sitter igjen med ansvaret for å holde skipet bemannet og utrustet i stand til å utføre de ordrer befrakteren fremsetter.

5.3 Certeparti/ vs. Linjefart

Også ved reise- og tidscertepartifrakt påtar eieren seg å utføre transportoppdrag for med kontrahenten – men med klare forskjeller fra linjebefordring.

Spesielt stor er forskjellen ved tidsbefraktning. Eieren/ rederen (bortfrakteren) har fortsatt hånd om skipet, mannskapet og utrustning dvs. den nautiske ledelsen. Tidsbefrakteren (≠ eieren av skipet) overtar derimot den kommersielle ledelsen, dvs. bestemmer hva slags last skipet skal ta, hvor hen den skal transporteres, og når dette skal skje – innenfor de rammer certepartiet setter. Som følge av denne ordremyndigheten blir det en rekke ting som det blir tidsbefrakterens sak å ordne med.

I linjebefordring er skipet bundet til et ruteopplegg (geografisk og tidsmessig) og det vil til enhver tid være en lang rekke vareeiere som har fraktavtaler med transportøren. I certepartiforhold er det èn befrakter og det åpner muligheten for individuelt tilpassede løsninger.

5.4  Vidtgående funksjonsovergang: Leieforhold

Utgangspunktet ved tidsbefraktning er at eieren overlater den kommersielle ledelsen og kontroll til medkontrahentene.

Dersom medkontrahenten også overtar den nautiske ledelsen, er vi kommet over i annen kontraktsform: Et leieforhold eller med engelsk terminologi; et bare boat-certeparti. At medkontrahenten har den nautiske kontrollen innebærer at han ansetter kaptein og mannskap og nødvendig utrustning for de seilinger som besluttes.

Leietakeren (bare boat-befrakteren) overtar selve skipet og sørger for nødvendig mannskap. Dette innebærer at leietakeren i teknisk-juridisk forstand anses som reder; se eksempelvis sjøl. § 151 (rederansvar). Vederlaget til eieren er et visst beløp pr tidsenhet som leieforholdet varer.

5.5 Kjøpsopsjon

Det er ikke uvanlig at et certeparti inneholder en kjøpsopsjon.

En kjøpsopsjon innebærer at befrakteren har rett (opsjon) til å kjøpe skipet på visse betingelser i løpet av et nærmere avtalt tidsrom.

Ofte vil det beløp som er betalt som frakt under et tids- eller bare boat-certeparti, helt eller delvis bli avregnet mot kjøpesummen dvs. betraktes som forskudd.

Tidspunktet for når opsjonen kan benyttes og fra hvilket tidspunkt kjøpsavtalen trår i kraft utgjør viktige elementer i opsjonsavtalen.

Innebærer opsjonsavtalen også en plikt til å kjøpe skipet, er vi over i rent avbetalingssalg.

5.6 Fraktavtalene

Ovenfor har vi gått igjennom ulike måter å utnytte et skip kommersielt herunder at befraktning utgjør en variant av utnyttelse.

Nedenfor går vi nærmere inn på fraktavtaler og ulike rettslige sider ved dem.

5.6.1 Begrepet “fraktavtale”

Vid forståelse av begrepet:

Avtale om å utføre transport eller å stille transportkapasitet til disposisjon for en medkontrahent.

I sjøfartsanliggende blir definisjonen snevrere:

Avtale om å utføre transport med skip eller å stille et skips- transportkapasitet til disposisjon.

I sjøloven av 1994 er fraktavtaler brukt som betegnelse på lovens del IV.

Fraktavtaler i sjølovens forstand innebærer på denne bakgrunn

  • Stykkgodsbefraktning (i henhold til konnossement eller fraktbrev mv)
  • Reisecertepartiet
  • Kvantumskontrakten
  • Tidscertepartiet
  • Avtaler om befordring av passasjerer og reisegods

5.6.2 Terminologi

I tillegg til ”befrakter” og ”bortfrakter” vil det være flere andre som kan ha befatning med en fraktavtale:

Den som faktisk leverer den omkontraherte last til skipet kan være en annen enn kontraktsparten selv (bortfrakteren). En typisk situasjon her vil være et ”fob”-salg:

Kjøperen blir her befrakter eller sender i lovens forstand, og selgeren blir avlaster jf. §§ 251 og 321.

På lossesiden kan det være på tilsvarende vis: Den som mottar lasten (mottageren) behøver ikke være befrakteren eller sender – her vil ”cif”-salg gi det typiske eksempel:

→  Selgeren har ordnet med transport, han vil være befrakter eller sender og dertil avlaster; kjøperen vil være den som faktisk mottar lasten.

Selv om avlasteren ikke er part i vanlig forstand i fraktavtalen, etablerer loven et kontraktslignende  forhold jf. sjøl. §§ 294 og 301 jf. § 338. Bestemmelsene fastslår at avlasteren overfor transportøren (bortfrakteren) kan forlange utstedt konnossement, og har et visst ansvar overfor transportøren (bortfrakteren).

Tilsvarende er det på mottakersiden: Den som mottar last på grunnlag av et konnossement, inntrer i et kontraktsforhold til transportøren (bortfrakteren). Hva dette kontraktsforholdet innebærer beror på konnossementets bestemmelser. Se sjøl. § 292(3). I certepartiforhold gjelder § 347(2) og 383(2).

5.6.3 Konnossement

Et konnossement (engelsk: bill of lading) er et dokument som utstedes av fraktfører, f.eks. et skips kaptein eller et selskaps spedisjonsavdeling, som erkjenner at de spesifiserte varer har blitt mottatt ombord for å fraktes til en varemottaker på et navngitt sted.

5.6.3.1 Konnossement og fraktbrev

På kysten brukes det vanligvis ikke konnossement men fraktbrev.

For terminologisk å skille fraktbrev for sjøtransport ut fra fraktbrev for transport på land, kaller vi dem gjerne for sjøfraktbrev.

Sjøfraktbrev er nærmere regulert i sjøloven:

 §308. “Sjøfraktbrev”

“Med sjøfraktbrev (sea waybill) forstås et dokument

1)   som er bevis for en sjøtransportavtale og for at transportøren har mottatt godset, og

2) som inneholder et tilsagn fra transportøren1 om å utlevere godset til den mottakeren som er angitt i dokumentet.

Senderen kan selv etter at sjøfraktbrev er utstedt, bestemme at godset skal utleveres til en annen enn den mottakeren som er angitt i dokumentet. Dette gjelder ikke når senderen i forhold til transportøren har gitt avkall på denne rett, eller mottakeren allerede har gjort sin rett gjeldende.

Konnossement kan kreves etter §294 med mindre senderen har gitt avkall på sin rett til å endre mottaker.”

5.6.3.2 Forkjellen mellom konnessement og fraktbrev

Forskjellen mellom konnossement og fraktbrev er at konnossementet er et omsetningsgjeldsbrev – det kan videreselges som et verdipapir hvor mottakeren overtar alle rettigheter som følger av konnossementet.

Fraktbrevet er ikke et omsetningsgjeldsbrev og kan ikke videreselges.

Fraktbrevet er et:

1) bevis for en transportavtale,

2) bevis for at transportøren har mottatt godset, og

3) tilsagn om å om å utlevere godset på bestemmelsesstedet til den mottager som er angitt i dokumentet.

Konnossementet er utformet utfra behovene i internasjonal varehandel. For konnossementer gjelder til dels kompliserte regler. For lastefrakt innenlands hvor betaling eller etteroppgjør ikke er problematisk, kan vanlig fraktbrev med fordel benyttes.

5.6.3.3 Trampkonnossement

Den som inngår avtale om tidscerteparti eller reisecerteparti kan benytte rettighetene til tonnasje ved å transportere et annet rederi sin last.

Her vil det bli utstedt konnossementer for de enkelte varepartier.

Dette kan imidlertid oppsplittes ytterligere ved at det utstedes konnossementer for hver tank eller for hvert lasterom dersom disse er separate.

Dette vil utgjøre enkeltvise dokumenter, såkalte trampkonnossementer.

I trampkonnossementet vil det ofte være en henvisning til certepartiet slik at dette blir en del av konnossementet.

At konnossement benyttes innebærer at befrakteren kan selge varene mens de er om bord ved å overdra konnossementet. Reglene i sjøloven kap.13 kommer da til anvendelse.


-- Last ned denne siden som PDF --


HTML Snippets Powered By : XYZScripts.com