Alt om Sjøfart!

Registrering og Flagging

1. Innledning

1.1. Identifikasjon av skip

Personer identifiseres ved navn og fødselsdato. Skip identifiseres først og fremst gjennom et gjennom et nasjonalitetsbevis, men også gjennom kjenningssignal. Beviset, som utstedes av skipsregisterføreren straks skipet er registrert, skal inneholde opplysninger om skipets navn, kjenningssignal, byggested og -år, hjemsted samt eierens navn og adresse. Nasjonalitetsbeviset skal alltid oppbevares om bord (jfr. forskrift om registrering av skip i norsk ordinært skipsregister). Navnet velges av skipseieren, men det må søkes til skipsregistrene om en såkalt navneattest. Kjenningssignalet tildeles av sjøfartsdirektoratet og består av en kombinasjon av bokstaver eller av bokstaver og tall. Alle målepliktige skip, men også andre kategorier skip skal ha kjenningssignal som hugges inn i skutesiden. I tillegg skal  skip ha et IMO-identifikasjonsnummer.

Opplysninger om byggested og byggeår fremgår av bilbrevet (“Builders Certificate”), som er en erklæring utferdiget av byggeverkstedet. Hjemstedet velges av eieren, blant de byer og andre tettsteder langs kysten som sjøfartsdirektoratet har godkjent (jfr. sjøl § 8). Hjemstedet har ellers den virkning at søksmål mot rederiet kan reises i den krets hjemstedet er.

2. Nasjonalitet og registrering

Internasjonal lov krever at alle handelsskip være registrert i et land. Landet hvor et skip er registrert kalles skipets flaggstat, og flaggstaten gir skipet rett til å seile med sitt flagg. Skipets flaggstat utøver regulatorisk kontroll over fartøyet og er pålagt å inspisere det regelmessig, herunder sjekke skipets utstyr og mannskap, og utstede dokumenter og sertifikater. Et skip opererer under lovene som gjelder for sin flaggstat, og disse lovene blir brukt dersom skipet er involvert i et «Admiralty» tilfelle. Registre kan være statlige eller private instanser. I noen tilfeller, for eksempel USAs «Alternativ Compliance Program», kan registret tildeles en tredjepart til å administrere inspeksjoner.

Holdningen til nasjonalitetsspørsmålene har gjennomgått et dramatisk utvikling i tiden etter annen verdenskrig – fra strenge nasjonalitetsvilkår med plikt til registrering i norsk register dersom skipet fylte nasjonalitetsvilkårene, til en betydelig frihet for skipets eier til å velge hvor han vil la sitt skip registrere. Et annet trekk som det er viktig å påpeke innledningsvis, er at forpliktelsene som påhviler en registreringsstat vedrørende skipssikkerhet og miljø, gradvis er blitt mer og mer krevende.

Et register som er åpent kun for skip av sin egen nasjon er kjent som et tradisjonelt eller nasjonalt register. Registre som er åpne for utenlandskeide skip er kjent som åpne registre, og noen av disse er klassifisert som bekvemmelighetsflagg. Prinsippet om at det finnes en “ekte link” mellom skipets eiere og sin flaggstat kan dateres tilbake til 1958, da artikkel 5 i Genève-konvensjonen krever at «staten må effektivt utøve sin jurisdiksjon og kontroll i administrative, tekniske og sosiale saker på skip som fører dens flagg» Nasjonale eller lukkede registre krever vanligvis at et skip skal eies og bli konstruert etter nasjonale interesser, og at de skal minst være delvis bemannet av sine borgere. Åpne registre har ikke slike krav; noen tilbyr on-line registrering, noen ganger garantere de ferdigstillelse i mindre enn en dag .

2.1 Nasjonalitetens betydning

den folkerettslige betydningen av nasjonaliteten på et skip er først å fremst at den norske stat som flaggstat har en vidtgående jurisdiksjon, dvs. lovgivnings- og tvangsmakt over skipet, ikke bare når skipet er på flaggstatens territorium, men også mens det befinner seg på det åpne hav. På eget sjøterritorium vil kyststaten ha en viss jurisdiksjon over fremmede skip. Når det fremmede skip kommer inn i statens kystfarvann og havner, vil jurisdiksjonen over skipet bli ytterligere utvidet. Den grunnleggende tanke er at kyststaten må kunne vareta egne interesser, f.eks. gjennom regler som skal forhindre kollisjoner som kan sette egne borgeres liv og velferd i fare, eller at havarier og forurensninger finner sted (f.eks. tvangslos eller krav til farledsbevis). Kyststatens vernebehov avtar etter hvert som et skip kommer ut over mot det åpne hav.

Det er såklart mest praktisk at hver registreringsstat fører kontroll med sine skip, men kyststaten har som nevnt sine åpenbare interesser som kan utløse særlige tiltak også overfor fremmede skip. Hvor flaggstatskontrollen skjer i samsvar med internasjonalt anerkjente prinsipper, vil det for havnestaten ofte være tilstrekkelig å konstatere at det besøkende skip har sertifikater som viser at skipssikkerhets- og miljøkrav mv. er oppfylt.

Tidligere var det som nevnt plikt for norsk eier av skip til å registrere skipet i norsk register – enten NOR eller NIS. Ved lov 8. desember 1995 ble  imidlertid den norske eier stillet fritt men hensyn til valg av registerland.  At skipet er norsk, medfører at det er undergitt norsk skipssikkerhetslovgivning i videste forstand.  Under denne lovgivningen faller bl.a. forskrift om bemanning med krav til mannskapets størrelse og de kvalifikasjoner den enkelte må ha, og forskrift om arbeid og- hviletid. Dette regelverket inneholder også visse krav om nasjonalitetsforhold for skipsføreren. Som et tredje og betydningsfylt punkt nevnes at besetningen i vid utstrekning er underlagt norsk sosiallovgivning. Dette gjelder især sjømannsloven, men også skipssikkerhetslovgivningen kan anses som et sett av sosiale verneregler. Av sosiallovgivning for øvrig er trygdelovgivningen av stor viktighet.

Krav til registrering

Skipsregistrering er påkrevd for alle fartøy som ønsker å reise internasjonalt og krysser internasjonale grenser. Registrering er ikke nødvendig for fartøy som reiser i innenlands, men noen registre fører slike fartøyer til i sine lister også. Registrering gir muligheten til å bestemme hvilket lands lover som regulerer driften av et skip og behandlingen av mannskapet.

Hvilken type skip som kan registreres i et register er avhengig av registret. For eksempel, kan man i det Liberiske Registeret registrere sjøgående fartøy på mer enn 500 netto tonn som driver utenrikshandel. Fartøy over 20 år krever en fraskrivelse samt at fartøyets klasseselskap må være villig til å utstede lovfestede sertifikater til fartøyet. Fartøyer på 15 år eller eldre må ha en statusrapport av fartøyets «Special Survey» å bli vurdert av «Marine Safety».

The world national flags 2.2 Bekvemmelighetsflagg

Tidligere var det en fast og sikker oppfatning at et skips nasjonalitet i folkerettslig forstand berodde på flaggstatens lovgivning, og at folkeretten ikke stillet nærmere krav til denne lovgivnings innhold. Det typiske var at eieren av skipet var bosatt i flaggstaten, og at besetningen ble rekruttert fra flaggstaten. Forholdet ble et ganske annet etter at man i vid utstrekning begynte å bruke “bekvemmelighetsflagg” (“flag of convenience”), dvs. at et skip blir registrert i et land som skipet og dets eiere ikke har noen – eller bare beskjeden – faktisk eller rettslig tilknytning til, bortsett fra selve registreringen.   Antallet bekvemmelighetsflagg har vært økende, og terminologien er blitt noe endret. I dag tales det helst om “åpne registre”. Graden av åpenhet – dvs. hvorvidt det kreves en viss tilknytning til registreringslandet i tillegg til registreringen – varierer adskillig. Motivene for registrering i et åpent register kan være sammensatte, men den dominerende faktoren er muligheten for å drive sjøfart med lavere utgifter og lavere beskatning.

Bruken av bekvemmelighetsflagg har ført til ganske kraftige reaksjoner fra sjømannsorganisasjoner i tradisjonelle sjøfartland. De har sett sine interesser truet, og de har vært bekymret mht. den tekniske og sosiale standarden på skip fra slike registre. Offentlige myndigheter har også reagert, især fordi den sikkerhetsmessige standarden for skip i åpne registre ofte er for lav.

I konvensjonen om det frie hav (Convention on the High Seas), vedtatt i Genève i 1958, bestemmes det:

“Each state shall fix the conditions for the grant of its nationality to ships, for the registration of ships in its Territory, and for the right to fly its flag. Ships have the nationality of the state whose flag they are entitled to fly. There must excist a genuine link between the State and the ship; in particular the State must effectively exercise its jurisdiction and Control in administrative, technical and social matters over ships flying its flag.”

Etter flere alvorlige sjøfartsulykker ble det hevdet at risikoen for ulykker og skader var betydelig høyere hvor skipet ikke var registrert i og drevet fra et tradisjonelt sjøfartsland med vel utbyggede sikkerhetsregler og et effektivt kontrollapparat. I Havrettstraktaten (United Nations Convention on the Law of the Sea) fastslås det at hver stat bestemmer betingelsene for å tildele et skip dets nasjonalitet, men at det må “excist a genuine link between the state and the ship”. “Duties of the flag state” er nærmere definert som:

“Every State shall effectively exercise its jurisdiction and control in administrative, technical and social matters over ships flying its flag”.

Bekvemmelighetsflagg er forretningsskikk hvor man registrer et skip i en suveren stat forskjellig fra skipets eier, og seiler med landets flagg på skipet. Skipseieren kan på den måten unngå høye skatter i hjemlandet og også gjøre skipsregistreringen enklere. Landet som stiller flagget til disposisjon tar betalt for tjenesten, og i noen mindre land er denne betalingen en betydelig inntektskilde. Skip er registrert under bekvemmelighetsflagg for å redusere driftskostnadene eller unngå regler og forskrifter fra eierens land. Det nært beslektede begrepet «åpent register» brukes til å beskrive en organisasjon som vil registrere skip eid av utenlandske enheter.

Begrepet ” bekvemmelighetsflagg” har vært i bruk siden 1950-tallet, og det refererer til det flagget skipet seiler med for å vise sitt registreringsland eller sin flaggstat. Et skip opererer etter lovene gitt fra dets flaggstat, og det er disse lovene som blir brukt dersom skipet er involvert i en sak som blir tatt opp i en rettsak.

Den moderne praksisen med flagging av skip til utlandet begynte på 1920-tallet i USA, når redere frustrert av økte reguleringer og økende lønnskostnader begynte å registrere sine skip til Panama. Bruk av åpne registre har stadig økt, og i 1968, vokste Liberia seg så stor at det overgikk Storbritannia som verdens største skipsregister. I 2009 ble mer enn halvparten av verdens handelsskip registrert med åpne registre, og Panama, Liberia, og Marshalløyenes flagg stod for nesten 40% av hele verdensflåten, regnet i dødvekt.

Bekvemmelighetsflagg-registre blir ofte kritisert. Fra og med 2009 hadde hele tretten flaggstater standarder som ikke oppfylte internasjonale krav satt av IMO og liknende organisasjoner. Basis for mye kritikk er at systemet med bekvemmelighetsflagg tillater redere å være juridisk anonyme og vanskelig å straffeforfølge i sivile og kriminelle handlinger (F.eks. Scandinavian Star). Tilhengerne av praksisen, peker imidlertid på de økonomiske og regulatoriske fordeler, samt økt frihet i valg av ansatte fra et internasjonalt arbeidsmarked. Bruken av bekvemmelighetsflagg er upopulært i mange land, og det er to hovedgrunner til dette. Praksisen fører til at land med strengere krav mister inntekter, samt at sikkerheten og arbeidsforholdene ombord kan bli dårligere.

Untitlssed

Land som tilbyr bekvemmelighetsflagg:

  • Antigua and Barbuda
  • Bahamas
  • Barbados
  • Belize
  • Bermuda (UK)
  • Bolivia
  • Burma
  • Cambodia
  • Cayman Islands
  • Comoros
  • Cyprus
  • Equatorial Guinea
  • Faroe Islands (FAS)
  • French International Ship Register (FIS)
  • German International Ship Register (GIS)
  • Georgia
  • Gibraltar (UK)
  • Honduras
  • Jamaica
  • Lebanon
  • Liberia
  • Malta
  • Marshall Islands (USA)
  • Mauritius
  • Moldova
  • Mongolia
  • Netherlands Antilles
  • North Korea
  • Panama
  • Sao Tome and Príncipe
  • St Vincent
  • Sri Lanka
  • Tonga
  • Vanuatu

For å registrere et fartøy med et bekvemmelighetsflagg til et land som Vanuatu må følgende dokumenter sendes inn:

  • A01 – Application / registration of Vessel pdf
  • A1a – Addendum to A01 to Change the responsible billing party pdf
  • A03 – Preliminary Report / Vessel Officers pdf
  • A05 – Declaration / Master RE Markings & Licences pdf
  • A10 – Application / Ships Communicaton Licence pdf
  • A15 – Declaration / Pleasure Yacht pdf
  • A20 – Application for Waiver / Age Requirements pdf
  • A21 -Application for Waiver / Ownership Requirements pdf


-- Last ned denne siden som PDF --


HTML Snippets Powered By : XYZScripts.com